Den trekledde kollen ovenfor skolen har så smått begynt å puste igjen etter en lang, kald vinter. Eimen av land river i neseborene, og langs solveggene blir bondesjakken oppfunnet på nytt. Hoppetauene slår taktfast i bakken, fjerner siste rest av grus og annet strømateriale som er blitt liggende igjen etter vinterens hålker. Og på fotballplassen herjer en hel bande gutter med en ikke altfor spretten ball. Det er liv og røre overalt. Akkurat slik det pleier å være på fine vårdager i en skolegård.
Likevel er ikke alt som det skal være. Ved steintrappa utenfor lærerværelset har det samlet seg 16 gutter. Stemningen er tydelig nervøs og lett oppkjaset. 16 par guttenever grafser urørlig etter noe å holde rundt nede i de dype bukselommene. Plutselig går døren opp og ut kommer to alvorlige menn med en bredbremmet Stetsonhatt mellom seg. Sannsynligvis kjøpt hos Holgersen og Heggen bare noen dager tidligere. 1953-modell og som støpt for lærer Mjølsnes. Timen er kommet.
Søreide tar et raskt overblikk og forteller i korte ordelag på sin velklingende storda-dialekt hva som nå skal skje. Som om ikke gutta vet det. Alle vet at dette kanskje kommer til å bli den sørgeligste dagen de har opplevd på skolen. Eller kanskje en av de lykkeligste. Kanskje. 16 nybakte aspiranter med en og samme drøm. Drømmen om eget horn. Drømmen om egen uniform. Drømmen om å bli korpsmusikant. 16 gutter om 8 horn. 16 guttenavn i en hatt. 8 guttenavn kommer aldri til å bli ropt opp. Ble det meg?

For de små, håpefulle guttesjeler var dette som å spille russisk rulett. Det ble et hardt og ubarmhjertig slag for dem som ble stående igjen. De fleste tok imidlertid skuffelsen som menn og bet de bitre tårene i seg. Det kunne jo hende de fikk sjansen igjen neste år.
Kampen om å bli korpsmusikant var beinhard de første årene. Og det skyldtes først og fremst instrumentparken. Økonomien tillot ikke mange sprellene.

Innover en gruslagt Randabergvei på vei mot byen tar vi dem igjen. Dette er bare oppvarmingen før det hele starter. Men som det gleder. Før vi vet ordet av det er en hel bydel på beina og følger korpset langs ruten. Som bjellesauen foran flokken, leder det oss inn i viraken – inn i humlebolet i sentrum. Det ligger an til en storslått 17. mai- feiring.