Våren 1971 ramlet vi fem første jentene inn den før så stengte døren til guttemusikkens verden. Med store, uskyldige, blå øyne stod vi der, fiklet litt med bukselomma, beit oss i leppa og lurte på hvor utgangen var. I neste øyeblikk ble vi plassert i hver vår rekke på bakerste benk! Sommeren 1978 lukket korpsets første jenter instrument- kassene igjen. Vemodig gikk vi ut døren. Det hadde vært noen uforglemmelige år.

Det var en gang – slik begynner alle eventyr, og slik begynner også dette.
Våren 1971 ramlet vi fem første jentene inn den før så stengte døren til guttemu- sikkens verden. Med store, uskyldige, blå øyne stod vi der, fiklet litt med bukselomma, beit oss i leppa og lurte på hvor utgangen var. I neste øyeblikk ble vi plassert i hver vår rekke på bakerste benk! Forkomne forsøkte vi å få øye på dirigenten vår. Prøvende bøyde vi oss litt til venstre, litt til høyre, for om muligens å få et glimt av taktstokken mellom de for oss så ruvende gutteskikkelser. Vi fikk øye på taktstokken i det den gikk til værs, og skjønte iallfall at nå skulle vi begynne.

Ja, begynnelsen var hard den, halvnoter ble til helnoter, pauser ble til fjerdedelsnoter, kryss til b’er og etterslag elegant gjort om til påslag. Dermed var det et faktum: Jentene hadde kommet for å bli! Nå måtte saker og ting forandres i en fart. Vi ble stappet inn i fru Bjellands lille blå «boble»: Gunn Iren Meling i forsetet, i trengsel i baksetet satt Anne Berit Grov ytterst til høyre, Kari Melberg på ytre venstre ving, og sammenklemt i midten satt Inger Håland og Tone Hagen. Avgårde bar det til sydamen i ellevte etasje på Mariero. Mål ble tatt og skjørt ble sydd i en fei.

Så langt, så godt! Men de siste spor fra guttenes enevelde måtte viskes ut. 16. mai sto fanen vaiende: «Tasta skoles guttemusikkorps». Mødreklubben ble kontaktet sporenstreks. Flittige hender arbeidet på akkord. 17. mai vaiet fanen nok en gang: «Tasta skoles musikkorps». De fem jentene hadde virkelig nådd målet!
Hverdagen gjorde sitt inntog med øvelser både på skolen og hjemme. Litt etter litt kom også notene ut i toner på rett plass og med rett verdi. Høydepunkt som konserter, stevner og 17. mai-tog ble møtt med iver og glede, men toppen av alt var sommerturene, en frydefull blanding av musikk og lek.

Sommeren 1972 pakket også jentene kofferten, turen gikk til de «fjerne mål» Stord og Bergen. Vi fem jenter som etterhvert hadde lært oss å hamle opp med guttene, kranglet oss til fast plass på fotballaget og forlangte aksept. Kampklare var vi nok, men da kvelden kom, krøp vi tillitsfullt sammen under fru Berges beskyttende vinger – vår koselige «turmor» gjennom mange år. Hjelpedirigent Per var en del av vår verden, også i vår lek stilte han trøstig opp. Vi kom med «kyrne» våre, små sådanne av plast, men dog så levende for oss. Døpes skulle de, og Per var «den fødte prest».

Da vårt første år var omme, var tiden som maskotter ugjenkallelig forbi. Oppmerksomheten måtte fra nå av deles med stadig flere jenter.
Turene kom fortløpende. Den første utenlandsturen for oss jenter gikk til Skottland i 1973, nærmere bestemt til Loch Lomond. En burde tro at med alderen kom ansvaret, men friheten vår var ikke større enn at de eldste guttene hadde fått hvisket et ord og to i øret om å holde oss under oppsikt. Bading var en yndet fritidsbeskjeftigelse, men selv ved Loch Lomonds forlokkende bredd ble jentene utstyrt med strengt forbud: Vannet skulle ikke nå lenger enn til knærne, vi kunne jo risikere å drukne, og ikke minst, sjøormen Nessie ble ansett som en reell trussel!

Det tryggeste var nok å ha oss hjemme på Tasta, så den følgende sommer, 1974, kom «utlandet» til oss. Cressex School Band med sin festlige dirigent Mr. Tideman, gjorde sterk entre i hetebølgen. Guttene i Tasta skolekorps forsvant som i en tåkedis for oss jenter. Fram steg de mørkhårede, spennende engelske guttene. Musikken bandt oss sammen, så da avskjedens time kom, ble det både felt tårer og gitt evig-lange løfter om trofast brevskriving og gjensyn neste år. Tenårsalderen med forelskelse og dramatikk satte ikke langvarige spor.

Samme år feiret korpset 25-årsjubileum, riktig gamle og ærverdige følte vi oss. Dette ble markert som seg hør og bør med stor fest i «Folkets hus». Hjelpedirigent Skarveland stilte som alltid sporty opp og svingte taktstokken for gruppen av klovnekledde musikanter som strevet seg gjennom Evergreens av beste sort.
Tysklandsturen i 1977 avsluttet en epoke for oss. Etter 27 år som trofast dirigent og omsorgsfull «far» ga Søreide dirigentstokken over til Kjell Larsen.
En tid med nye og annerledes krevende oppgaver var inntrådt. Vi ble delt inn i senior- og juniorkorps, og for de eldste betød dette en hard innspurt til den store finalen i Norgesmesterskapet i Bergen i 1978. I ryggen hadde vi forventningsfulle foreldre og en dirigent som til tross for nervøsitet, øynet målet i det fjerne.
Dagen opprant! Grieghallen sto stor og ruvende foran finalistene. Omsider skulle podiet entres, og usikre speidet vi ut i den fullsatte salen.
Larsen tørket svetteperlene av pannen, satte et par lynende øyne på oss, svingte dirigentstokken og dermed var «marerittet» i gang. Et «mareritt» som først skulle ende ved premieutdelingen følgende kveld.
Matlysten hadde for lengst forsvunnet, og med den, konsentrasjonsevnen. Turde vi håpe på god plassering? Turde vi håpe på seier? Tankene var kaotiske. Samtalene var usammenhengende. Latteren hørtes nervøs og til tider hysterisk ut.
Resultatene forelå! Resultatene ble lest opp! – «Og i 1. divisjon Brass Band blir 1.plassen delt mellom Tasta skolekorps og Tjensvoll skolekorps»!
I de neste sekundene og minuttene sto verden stille. Skrikende og hylende musikanter kastet seg om halsen på hverandre. Alle hemninger forsvant i gleden over seieren. Tårene strømmet nedover kinnene på hikstende musikanter, foreldre og dirigent.
Med rette kunne vi dekorere bussen vår med følgende tekst: «WE ARE THE CHAMPIONS»
Snipp, snapp, snute – slik slutter alle eventyr, og slik slutter også dette. Sommeren 1978 lukket korpsets første jenter instrumentkassene igjen. Vemodig gikk vi ut av døren. Det hadde vært noen uforglemmelige år!