v/ Endre Brigtsen

«Panikk» er et mildt uttrykk for stemningen i turkomiteen, og styret i Tasta Skolekorps, to dager før avreise. Telex’en fra La Serra hadde følgende innhold: «Vi har ikke plass til dere.»
Hagen til Jakobsen ble ominnredet til arena for ekstraordinært styre- og komitemøte.

Den neste setningen i telex’en inneholdt et tilbud om plass på et hotell like i nærheten. Denne setningen dempet stemningen noe.
Nå var det godt at Jakobsen hadde fått telefon i hagen, og at telefonlinjen nådde helt til Italia. Direktøren på La Serra ble oppringt, og turkomiteens formann la om til svensk etter beste evne.

Vi hadde på forhånd satt opp en liste over spørsmål som nå stod ubesvarte, og direktøren lovet at vi skulle få både Cola og sykler. Ja, etter direktørens utsagn kostet det La Serra rundt 100.000,- norske kroner å stenge Tastabuen ute. Og etter som det nye tilbudet ble bedre og bedre, steg stemningen til en viss optimisme, selv hos korpsets formann.
Det ble noen spennende dager framover, med spørsmål om hvordan ongar og foreldre ville reagere. Til all forundring viste det seg at både store og små aksepterte forandringen, uten nevneverdige kommentarer.
Turen startet programmessig med første stopp på Utsikten, der nistepakkene kom fram. Det er rart å se det varierte innholdet i slike nistepakker, fra brunost, til kylling, men godt var det.
Ankomsten til Kristiansand og ombordstigningen i båten gikk bra, men landgangen i Hirtshals medfører som regel noe ekstra.
Denne gangen var det dørstokken inn til bildekket som var for høy for en av sjåførene.
Det er ikke så enkelt å løfte beina så høyt tidlig om morningen for en landkrabbe som ikke er vant til slikt.
Sjåføren havnet på magen innover bildekket med resultatet knuste briller, blåveis og tumlen i hodet. Vi plasserte ham i et sete noen timer sørover Danmark, men han kom seg snart. Det store problemet ble hvordan vi skulle forklare dette når han kom hjem.
De 330 kilometrene gjennom Danmark gikk programmessig, inklusiv besøk hos slakteren i Ålborg, der bestillingslistene ble levert. Men ved ankomsten til Flensburg skjedde det. Buss nr. 1, den nyeste og fineste, voksenbussen, ville ikke starte etter stopp i et lyskryss.
Mobiltelefonen våknet plutselig til liv med et fortvilet rop: «EINAR KATASTROOOFEE».
Vår stakkars sjåfør med blåveis og knuste briller, viste seg å være rene trollmannen. Med oppbrettede ermer forsvant han gjennom en luke i bussen, og katastrofen var over. Bussen kunne forlate lys- krysset for egen maskin, til stor glede spesielt for reiselederen som i mellomtiden hadde sett for seg både Falkens kranbil og leiebuss.

Første overnatting var i Kassel. Fint hotell og gode senger, og det var godt etter en lang busstur.
Neste dag gikk turen forbi Innsbruck og over til Italia, nærmere bestemt Rovereto. Her ble vi fordelt på 3 hoteller. Det første møtet med italienerene fikk vi på en bomstasjon der sjåføren vår åpnet sidevinduet og på kav jærsk spør den italienske bomvakten: «Kor mye ska du ha?».
Nå var vi kommet til søndag. Denne dagen skulle vi ligge i ro ved Gardarsjøen og bare nyte livet. Her ble vi liggende hele dagen, noen i sola og andre i skyggen. Noen var og så friske at de hogde hull i isen for å bade. Vannet i Gardarsjøen var jo kaldere enn på Viste i februar.
Herfra skulle vi inn til Verona for en bedre middag før vi skulle kjøre hele natten fram til Baia Domizia.
Men turen inn til Verona ble både lang og varm. Vi kjørte i kø i time etter time, og køen gikk så seint at passasjerene i bilene foran oss gikk ut av bilene og spaserte fortere enn køen.
På vegen inn til Verona var det meningen vi skulle innom et handlesenter, men det nådde vi ikke.
Vel framme i Verona, litt forsinket, ble vi mottatt med en herlig middag. Problemet her oppstod på toalettet der vi hadde vanskeligheter med å få vannet ut av kranene.
Her måtte det list og lempe, og litt oppfinnsomhet til. Ikke alle var så reisevante at de visste at italienske kraner må kiles litt på tuppen for å fungere. Men det var tydelig å se at det var ulik praksis ved kiling av slike tupper.
Vi startet fra Verona cirka klokka 23, med en sjåfør og en kartleser som nødvendigvis måtte være våkne, resten hadde mulighet til å sove dersom plass og forholdene ellers tillot det.
Det sies av og til at det som ikke går i bredden, går i høyden, og det var slik her og. Noen sov oppi stolene, andre under. Og var du uheldig og forflytta deg i bussen, og i den sammenheng trødde på en fot, kom brølet fra fot-eieren fra en helt annen kant enn du hadde tenkt deg.
Turen gikk nedover i et forrykende uvær med torden og regn, og etter sjåførskifte i tretiden, fikk vi erfare at det også hadde gått litt i forteste laget.
Etter en bomstasjon ble vi stoppet av politiet, og turkomiteens formann, som nå hadde overtatt rattet i førerbussen, fikk tildelt fartsboten for det hans forgjenger hadde gjort. Nå var det godt vi hadde alliert oss med en innfødt som kunne være med å prute noe.
Det gikk godt, boten ble redusert.

Vi ankom La Serra tidlig mandag morgen, og her stilte direktøren opp personlig for å lose oss til det anbefalte hotellet. Nå var det godt å være framme.
Første dagen gikk stort sett med til å etablere seg, og det å gjøre seg kjent med sted og forhold, men det ble likevel tid til litt bading og soling.
Etter hvert som vi ble husvarme, overtok vi mer og mer både av hotellet og oppmerksomheten. Den eneste vi ikke helt fikk taket på, var den taletrengte aktivitetslederen, selv om han Pier var på god veg til å overta underholdningen.
Spesielt det innslaget der han Pier pakket Reidonn inn i dopapir, var medvirkende til at Tastabuen fikk innpass på scenen.

Også på idrettsarenaen var vi suverene. Hverken engelskmenn, hollendere eller andre var i stand til å slå gjengen fra Tasta. Så å si hver kveld var det noen fra vårt reisefølge på scenen og hentet en champagneflaske. Ja, til og med på stranden var vi aktive. Det var jo blant mødrene fra Tasta de italienske selgerne var å finne, og korpsets vitale formann var selvfølgelig et midtpunkt også her.
Oppholdet på hotellet forøvrig var stort sett så bra at vi rett og slett fant ut at det faktisk var bedre her enn på La Serra.

Her inntok vi stranden om dagen, scenen om kvelden og discoteket om natta, så aktiviteten var det ikke noe å si på.
Men det er fremdeles de gamle som er eldst, for det var mødrene som oftest måtte åpne discoteket for å få opp stemningen og dra veggpynten ut på golvet.

Den ene dagen var det arrangert Roma tur, og en annen dag reiste vi til Pompei. Det var denne turen som senere bidrog til en kommentar fra en far der han nå hadde sett nye sider av Mødreklubben. Han visste ikke at de gikk på bordell.
Ellers hadde vi spilleoppdrag på La Serra en kveld, men vi fikk også opptre på Rådhusplassen i en by et stykke unna. Her oppstod vel rekord i misforståelser. Etter en lang spasertur gjennom trange gater med et avslappet gateliv, stilte korpset opp foran et ærverdig hus for fotografering. Men etter en lang tid i påvente av at pressefotografen skulle dukke opp, fikk vi vite at vi stod på feil plass, så de eneste som tok bilde her var foreldrene.

Etter nok en spasertur mellom malingsslitte hus og vindrikkende italienere, kom vi tilbake til Rådhusplassen. Det var da den tidligere omtalte Pier sa at han hadde lært mye av det avslappa livet til italienerne. Heretter ville han gjemme malerkosten og bare sitte på Veden og drikke vin.
Etter at konserten var delvis over, dukket det opp en person med de ferdig trykte plakatene som skulle vært hengt opp på stolper i byen flere dager i forveien. Men her som i eventyret endte det godt. Etter konserten fikk vi nok en spasertur, men denne gangen havnet vi på en skole. Her hadde en eller annen Lions Club stelt til med kaker og brus og allsang, der «Alle fugler» ljomet i veggen og korpset fikk blomster.

Vi nærmet oss nå slutten på noen herlige dager. Og etter en del diskusjon ble det start på hjemturen onsdag kveld cirka kl. 23 med ankomst Innsbruck litt utpå ettermiddagen torsdag. Men etter en lang natts ferd mot dag ble denne kvelden kort. På turen videre mot Hannover kjørte vi en liten avstikker for å få se grensen mot Øst-Tyskland. Det var et trist syn med piggtråd og vakttårn. Det er da en får lyst til å si «ute godt, hjemme best». Det lenge etterlengtede Dynasti-hotellet i Hannover ble invadert i sekstiden fredag kveld. Dette var jo siste kvelden vi var samlet under turen, og det var derfor gjort litt ekstra ut av det.
Det ble takketaler fra flere hold med utdeling av velfortjente gaver og suvenirer til vår enestående reiseleder og sjåfører.

Det var her bemerkningen om Mødreklubbens besøk på bordell kom. Neste formiddag var avsatt til handletur i Hannover til glede for noen, og til forargelse for andre.
Vi reiste fra Hannover i ett-tiden, og etter handlestopp i Flensburg og hos slakteren i Ålborg var vi framme i Hirtshals i god tid før ferjeavgang.
Vi hadde dessverre fått litt for få køyplasser på ferja, så det ble en del som kom tilbake til gamlelandet sovende i en stol. Men etter frokosten i Lyngdal og noen telefoner hjem om ankomsten, kom de fleste til hektene igjen. Og det var i svingene over Kvinesheia vår tidligere omtalte sjåfør sa at det var godt å komme tilbake til de gamle, gode norske veiene igjen.
Blåveisen var nå borte, så vi slapp noen forklaring.