Etter sommerferien 1977 sluttet Kjell Søreide som dirigent for Tasta Skolekorps. I 27 år hadde han da svingt taktstokken og fått til et meget bra og solid korps.
Men hva skulle det nå bli til? Tasta Skolekorps uten Kjell Søreide var jo nesten utenkelig. Dyktige dirigenter vokste verken på trær eller horn. Og selv om styret la sjela i annonseutformingen, ble det bare ett eneste napp. En søker ved navn Kjell Larsen. En snedig skrue som straks innkalte styret på teppet og la frem sine krav. Og det var ikke småtteri.

For det første forlangte han at korpset skulle deles i to. Et juniorkorps for dem under 13 år. Et seniorkorps for dem opp til 18. I tillegg skulle aspirantene tas inn til notekurs og drilles frem til opptaksprøve før de i det hele tatt fikk slippe inn i juniorkorpset. Du verden! Hvordan ville det gå med de små når de mistet kontakten med sine forbilder? Dette kunne umulig være løsningen. Men Kjell Larsen visste unektelig hva han ville. Og han var ikke i tvil om at det musikalske nivå ville stige adskillige hakk. Men klarte han å overbevise styret?
Da Kjell Larsen slapp neste bombe, ble styret nærmest målløse. Ny instrumentpark!
Styret reiste seg i stolene, men satte seg fort nedpå igjen. Kjell Larsen var tydelig mann for sitt horn. Overbevist av hans musikalske visjoner, ble kravene klubbet igjennom. Og med det startet en helt ny epoke for Tasta Skolekorps.
En epoke som skulle gjøre Tasta Skolekorps til landets beste skolekorps.

Svimlende summer

En tusenlapp fra en slunken korpskasse representerte et stort innhogg. 35.000 var svimlende. Men det var også minimumskravet for å få en noenlunde akseptabel instrumentpark. Den eneste muligheten for å få det til, var å gå ut på lånemarkedet. Men det å låne penger for et lag uten faste inntekter, var etter manges mening rene galskapen. Og hvem ville finne på å låne dem ut, uten sikkerhet? Det var da de «brave» foreldre igjen viste sin tiltro. De garanterte for et lån på 25.000.
Etter dette gjaldt det å tenke i nye baner med hensyn til inntekter og økonomi. Hodene ble lagt i bløt og forslagene kom som perler på en snor. Blomsterbinding, risbinding, vaskejobber og utallige små strøjobber la grunnlag for en oppsving i økonomien. Dugnadsånden viste seg igjen å være på topp hos både programbladet som etterhvert kunne utvides til 24 sider. Bare det ga korpset inntekter på 20.000 kroner.
Det badlet på seg. Og instrumentparken kunne fornyes ytterligere.
I dag har Tasta Skolekorps instrumenter og utstyr for over en million kroner. Instrumenter som atter må fornyes i løpet av de neste 10 årene.

Kampen om troféene

Det var ett skolekorps som hadde utmerket seg musikalsk ut over byens grenser. Og det var ingen ringere enn Tjensvoll Skolekorps med sin dirigent Nils Haara. Dette aktet Kjell Larsen og Tasta Skolekorps å gjøre noe med. Her skulle det bli kamp om trofeene.
Da Rogaland Musikkforbund inviterte til kretskonkurranse februar 1978, var motivasjonen på topp. Tasta Skolekorps meldte seg på i 1. divisjon og blåste seg nesten helt til topps. 88 poeng og 2. ærespris, bare slått av Tjensvoll.
Dette ga mersmak.
Konkurranseånden var kommet inn i korpset for full musikk. Og den var kommet for å bli. Selv om argumentene mot konkurranse haglet over dirigent og styre. Konkurranser var «i tiden», og ingen var i tvil om at den musikalske kvaliteten var i ferd med å ta av. Det ble bestemt å fortsette.
Tasta mønstret seg på Tonica Champions landsfinale umiddelbart. Den skulle gå av stabelen i Bergen allerede juni samme året, drøye tre måneder etter kretskonkurransen. Dermed ble et iherdig øvingsprogram iverksatt. Seminarer lørdager som søndager. Gruppeøvelser og fellesøvelser. Og konserter for foreldrene.
Senere ble det hentet inn instruktører fra fjern og nær. Og hvem glemmer vel da Philip Sparke ble hentet fra England? Han klarte å løfte både musikanter og Kjell Larsen opp på et nivå vi aldri hadde drømt om. Alt skjedde så fort. Og ambisjonene vokste. Inntil korpset en dag i juni satt på podiet i Grieghallen for å vise hva det kunne. Det var den første landsfinalen i Tasta Skolekorps’ historie. Og Tasta tok alle på senga. Delt førsteplass i 1. divisjon brass. Det var en bragd som manglet sidestykke tatt i betraktning den skrinne konkurransetreningen. Og gjett hvem Tasta måtte dele førsteplassen med?
Jo, nettopp – Tjensvoll Skolekorps.

We are the champions

juni 1983: – Hurra, vi vant igjen! For sjette år på rad gikk Tasta skolekorps av med seieren i Norgesmesterskapet for skolekorps. I 1983 gikk mesterskapet av stabelen i Bergen. Det var stor stemning blant medlemmene og foreldrene da skolekorpset kom hjem.

Norgesmesterskapet for skolekorps fant sted i Grieghallen i Bergen i helga. Og for sjette år på rad slo Tasta Skolekorps med dirigent Kjell E. Larsen til for fullt og kom hjem med vandrepokalen og Tonica-troféet. Det fikk de for høyest oppnådd poengsum uansett divisjon.

Beordringen

Sjelden blir man vel rekruttert så direkte som det Per Karlson opplevde: Sommeren 1977 kom Kjell E. Larsen til Karlson og sa at han hadde overtatt Tasta skolekorps – «og du ska’ ver’ med». Sa Larsen. Og slik gikk det til at Karlson, som hadde assistert i Kampen skolekorps i sju-åtte år, ble med som dirigent for juniorkorpset i Tasta.

Det var et solid og godt skolekorps vi overtok etter Kjell Søreide. Foreldregruppen og miljøet rundt korpset var godt organisert og sammensveiset, forteller Karlson.
Høsten var alltid en strevsom tid for dirigenten: – Da hadde jeg mange nye musikanter, men det gikk fint. Jeg startet alltid med «den røde boken», hymnene, og spilte numre fra den. Vi har alltid hatt det koselig i juniorkorpset, det har vært et avslappet og godt miljø på øvelsene, og jeg har lagt stor vekt på trivselen, sier Karlson som ble æresmedlem i korpset da han sluttet. Han la opp repertoaret slik at det kunne mestres av musikantene.

Fordelen med to korps er at alle får utfordrende oppgaver som det er innen rekkevidde å beherske, sier han.
Turer og konkurranser ble en del av korpslivet, og i forbindelse med den første NM-deltakelsen i Bergen, minnes Karlson oppholdet på Rothaugen skole.

Både musikanter og dirigent fikk problemer med magen, og det var kollektiv utdeling av «kåltabletter». Mange ganger har jeg fleipet med Kjell om at det nok var nerver, og ikke matforgiftning.
Ved samme anledning: Ess- kornettisten hadde problemer med en høy B. Den klarte han bare en gang, og det var på konkurransen.
En annen tur gikk til Sirdal, der de unge musikantene selv stod for underholdningen:
En av jentene skulle illudere meg. Hun hadde stappet seg ut med pute på magen, dirigerte flott, og trampet takten med treskoene, det var virkelig fornøyelig.
I Karlsons stue ble det etterhvert mange kvelder der dirigenter og interesserte musikanter lyttet til brass-musikk, diskuterte og plukket ut numre til korpset.

Det er ikke ungene på Tasta det er noe spesielt med, det er hele miljøet og organisasjonen rundt korpset som har gjort at Tasta skolekorps under flere dirigenter har holdt seg på musikalsk toppnivå gjennom mange år.

Og avisene skrev.