Det var året tøværet i øst ga nasjoner fornyet håp og styrke. Det var året muren brast og et land opphørte å eksistere. Det var året Dum Dum Boys spilte pstere- ofonisk og Døden på Oslo S gikk som en farsott land og strand rundt. Det var året Jan Peder viste at en politiker ikke er bedre enn folk flest. Og det var året Leif Mælquist fant frem barytonen for første gang på 35 år. På tross av at han ikke var god for å få til noe annet enn noen skarve eselfis i hornet – et eldgammelt trøsjeverk som forlengst skulle ha gått til omsmelting.

Men Leif hadde bestemt seg. Han spyttet i det inngrodde munnstykket og blåste eselfisen veggimellom. Og sakte, men sikkert demret det. Teknikken. Grepene. C dur-skala. F dur-skala. Etterslag. Påslag. Og en beskjeden barytonsolo – like hes og bedrøvelig som en betennelse i mandlene. Men det holdt. Det holdt i massevis. For selv om målet var ambisiøst nok, så var det ingen som ventet mer. Ingen som krevde mer.
Leif var i ferd med å utføre en musikalsk bragd. Og i historisk perspektiv var det han og hans medspillere som en dag i mars skulle tildeles æren for å ha gitt Tasta Skolekorps en helt særegen identitet.
Sammen med Per Håland og Jakob Hodnefjeld var Leif Mælquist den eneste levningen som var å oppspore etter Tasta Skolekorps’ første år. Ikke desto mindre stilte de prompte da de ble spurt om å være med på å dra i gang Gubbekorpset til 40 års-jubileet. Ideen oppsto blant korpsets eksisterende medlemmer. Kunne det la seg gjøre å samle disse historiske kultfigurene til festforestillingen? Det hadde kastet lys over jubileet og konsertene.
Tor Magnusen og styret ble kontaktet. Dermed gikk hansken videre til Knut Hole som fikk i oppgave å spore opp korpsmedlemmer fra de ulike epokene. Og oppgaven var tøff nok. Hvor var de blitt av alle sammen? Og var de i det hele tatt villige til å bruke tid på å øve seg opp igjen etter så mange år?
Knut fant dem. Og sammen med en meget oppofrende gjeng fikk han dem til å stille opp (Knut har nå alltid hatt en egen evne til å få folk til å stille opp på de mest hasardiøse tiltak).
For selv om de fleste ikke hadde tatt i et instrument siden de sluttet, så kunne de ikke gjøre annet når Knut var på røret.
Selv vår første dirigent – Kjell Søreide – fikk han overtalt. Det ga et skikkelig historisk sus over det hele. Og da selveste Harald Skarveland stilte opp som hjelpedirigent, var det bare å gi seg over.

Hvilket grep skal
jeg ta i en helpause?

En søndagskveld i januar kunne du se en gjeng halvgamle tusseladder snike seg avgårde i tussmørket. På vei til den første øvelsen. Forventningen var stor. Hvordan var det nå igjen? Hvordan var det instrumentet skulle holdes, hvilken fing skulle man bruke og hvordan var kryss for F? Og hvor lenge varte en halvnote i alla breve-takt?

Forvirringen var total blant de 30 modne musikanter. At noen i det hele tatt kunne finne på å spørre hvilket grep man skulle ta i en helpause, skulle være illustrativt nok.
Da de første spede tonene (u-lydene) begynte å skrape i rommet, var det ingen som trodde på noen gjenforenende konsert. Det låt forferdelig misserabelt. Som en opprydding hos skraphandleren. Hadde Tonning Olsen hørt sin vakre «Elegi» bli spilt på det viset, hadde han ganske sikkert snudd seg. Men ingen hørte oss. Ingen bortsett fra formann Tor Magnusen som var kommet for å bivåne det hele. Han vred seg i skjegget og levnet oss ikke en sjanse. Dette kunne vi aldri stille på scenen med.
Men det er utrolig hva litt øvelse kan gjøre. Et par måneder etter kunne Tor nikke anerkjennende med hodet. Dette holdt. Det svingte til og med.
Pågangsmotet og entusiasmen hadde gitt resultater. Store resultater.

Gubbekorpset lenge leve!

30. mars 1990. Den store D-dagen.
Korpset jubilerer med stor festivitas. Middag og taler, konserter og dans. I Atlantic Hall. Og alle er der. Alle korpsets dirigenter og formenn. Mødreklubben med revy. Aspirantkorpset. Juniorkorpset. Seniorkorpset. Og Gubbekorpset. En storstilt festparade av unge og gamle i skjønn forening. Ringen er sluttet.
Da Gubbekorpset baner seg vei gjennom forsamlingen er det ingen som sitter lenger. Det er stående applaus fra første trommeslag. I nyervervede uniformer – maken til korpsets første blå skjorter, hvite bukser og båtluer – tar Gubbekorpset forsamlingen med storm.
Fra podiet drønner den ene marsjen etter den andre, avløst av Tonning Olsens «Elegi» og et knippe husker du-melodier. Og det låter. Det låter virkelig bra. Kjell Søreide svinger taktstokken som han gjorde det i sine glansdager. Like uanfektet og sikkert lokker han frem de hyggeligste toner fra gubbene som for bare to måneder siden ikke hadde husket forskjell på 3/4 takt og en firedelspause. Forsamlingen er imponert. Og med rett. Leif og kompisane hadde fått til det umulige.

2. april stilte Gubbekorpset igjen opp til konsert. Denne gang i Sola Kulturhus. Jubileumskonsert. Og Gubbekorpset imponerte i like stor grad. Målet var nådd. Hva nå?
Suksessen hadde gitt mersmak. Vi kunne umulig gi oss nå. Så da forespørselen kom om å stille i folketoget sammen med Tasta Skolekorps 17. mai, ga svaret seg egentlig selv. Klart vi stiller.
Og som sagt så gjort. Etter iherdig marsj-trening tråkket vi folketoget og ga byen en mektig oppvisning i hvordan det kan gjøres. Tasta vant førsteprisen for det spenstigste innslaget. En hyggelig jubileumspris som inspirerte til å fortsette. Om vi klarer å samle troppene igjen til ny konsert og folketog, vil tiden vise. En ting er i alle fall sikkert – det var en særdeles hyggelig opplevelse for samtlige gubber – og gubbiner.