Det er en ganske utbredt oppfatning blant folk flest at det å ha barn i et skolekorps er ensbetydende med masse dugnader og ekstraarbeid for foreldrene. Kakebaking, loddsalg, loppemarkeder og varetelling er eksempler på aktiviteter som det forventes at foreldre deltar i. Dette har dessverre bidratt til at enkelte foreldre har en negativ holdning til at deres barn begynner i korps. Denne oppfatningen er som oftest ikke basert på egne erfaringer, men på hva de har hørt andre har fortalt. Jeg har lyst til å snu dette bildet litt, og fokusere på de positive sidene ved å være «korpsforeldre».
Det er kostbart å drive et korps. Støtten fra det offentlige og medlemskontingenten er ikke nok til å dekke utgiftene til driften av et skolekorps. Den frivillige innsatsen fra foreldre og musikanter er helt nødvendig for at korpset skal kunne drives på den måte det gjøres i dag. De fleste av oss har en travel hverdag og kan ha problemer med å få tiden til å strekke til innimellom. Dugnadene i forbindelse med de mange fritidsaktivitetene våre barn er med på, kan oppleves som en ekstra belastning for mange som allerede har en hardt presset hverdag. Er man i tillegg alene om den daglige omsorgen, kan det utvilsomt oppleves som bortimot uoverkommelig.
På tross av at jeg kan forstå alle disse motforestillingene, har jeg lyst til å si noe om hvordan jeg selv har erfart at dette på mer enn en måte kan være vel investerte krefter.
For det første gir dugnadene oss en enestående sjanse til å bli kjent med de andre musikantene i korpset, og ikke minst deres foreldre. Å gjøre noe sammen og arbeide mot et felles mål er med på å styrke fellesskapsfølelsen og samholdet rundt korpset. I tillegg utvider vi vår bekjentskapskrets, noe som er med på å øke nettverket og følelsen av tilhørighet i nærmiljøet.
For det andre får vi mye direkte igjen i form av reiser, konserter og arrangementer gjennom året.
Selv har jeg mange års erfaring fra forskjellige fritidsaktiviteter, både gjennom egen deltakelse i ulike lag og foreninger, og gjennom å ha hatt barn som har vært med i ulike aktiviteter de siste årene. Jeg har med andre ord et sammenligningsgrunnlag, og mener at skolekorps på mange måter er unikt. I vårt samfunn er fritidsaktivitetene som oftest preget av at det deles opp etter alder og kjønn. Det er ikke tilfelle i et skolekorps! Et skolekorps består av både gutter og jenter, og aldersspredningen er fra ti til nitten år. Disse utgjør et «lag» som skal prestere noe sammen. Alle er avhengige av hverandre for at resultatet skal bli bra. De eldste kan rettlede og være forbilder for de yngste, og de yngre lærer og ser opp til de som er eldre.
Mange forbinder skolekorps først og fremst med 17. mai, og det er vel liten tvil om at 17. mai ville fremstått i en langt blekere utgave uten de mange skolekorpsene som bidrar til å sette oss i den rette stemningen. Men et skole- korps er så mye mer enn det. I likhet med fotball- og håndball-lag som trener til og forbereder seg til kamper og turneringer, har korpset gjennom året en del konkurranser og musikkarrangementer de forbereder seg til. Disse forberedelsene kan til tider være meget intense. Denne våren har det for eksempel vært jobbet hardt med forberedelser til spilleoppdrag i Houston for de eldste i korpset, og deltakelse i kretsmesterskapet for de yngste. I denne sammenhengen er vi foreldre viktige som heiagjeng og ivrige «supportere”. Skal korpset på tur, er de avhengige av at noen stiller opp som reiseledere. Også gjennom denne innsatsen får vi utrolig mye igjen i form av opplevelser og sosialt samvær med både musikanter og foreldre.

Emil B. Andersen