Fra tid til annen blusser debatten omkring skolekorps og konkurranser opp. Meningene synes å være svært så forskjellige, men i hovedtrekk kan man si at noen er absolutt for konkurranser, mens andre er innbitte motstandere.
Fra kritikernes side blir det ofte hevdet at det er galt å presse unge musikanter inn i konkurranser. Noen hevder også at konkurranseformen ikke passer like godt til alle korps. Tilhengerne av konkurranser hevder selvsagt det motsatte, og slik går diskusjonen.

Som ofte ellers i slike meningsutvekslinger bærer debatten preg av holdningene til ledere og foresatte, mens de det egentlig gjelder, nemlig musikantene, svært sjelden kommer til orde med sine meninger.
For om mulig å skape litt bedre balanse i dette forhold, har vi intervjuet en rekke tidligere musikanter i Tasta Skolekorps, for å få deres syn frem. Noen av disse har fortsatt sin musikalske karriere i amatørkorps, mens andre har valgt å ta en pause i musikken. Felles for alle de spurte er at de fremdeles har meget god kontakt med skolekorpset.
Det er vel verd å legge merke til hvor like svarene ble, selv om samtalene med musikantene ble gjort på individuell basis.
Alle er enige om og opptatte av at konkurranseformen bidrar til en utstrakt ansvarsfølelse samtidig som lagånden i korpset styrkes. Inntrykket er at alle i forbindelse med konkurranser yter sitt maksimale, blant annet for ikke å ødelegge for de andre musikantene i korpset. Samtidig fører dette til at også de mindre flinke blir dradd med slik at man ikke har noen tapere. Korpskonkurranser er altså ikke bare for enerne, men passer like godt for alle kategorier musikanter.
Det blir også lagt stor vekt på disiplinen samt konsentrasjonsevnen både på øvelsene samt på scenen foran en viktig konkurranse. De tidligere musikantene hevder alle som en at dette er en meget viktig lærdom å ta med seg både i videre skole- og arbeidssituasjoner. Samtidig blir det hevdet at selve konkurranseformen kan bidra til at den enkelte får god øvelse i å kontrollere sine nerver, og at dette også er en viktig lærdom å ta med seg i andre press-situasjoner i livet.
Det musikalske nivå blant konkurrerende skolekorps har i årenes løp blitt meget høyt, spesielt gjelder dette i teten av første divisjon. Det blir derfor lagt stor vekt på verdien av en vennskapelig tevling med musikalsk kunnskapsutveksling på et høyt nivå, hvor de beste blir premiert.

Suksess er at masse mennesker hører musikken min og setter like mye pris på den som jeg gjør. Om folk får det samme kick’et ut av å høre musikken som jeg får av å spille den, da er det suksess

Så kan man spørre om det ikke finnes noen negative sider ved skolekorpskonkurranser. Etter det som er blitt hevdet i disse samtalene finner de tidligere musikantene svært få negative sider ved konkurranseformen, dog blir det hevdet at det kan være en negativ side i eventuelt å tillate at følelsene tar overhånd når det ikke blir seier eller den plassering man hadde håpet på. På den annen side kan man komme positivt gjennom en «tapsituasjon» ved at dette kan gi inspirasjon til videre innsats mot stadig nye mål.
Hovedinntrykket man sitter igjen med er at korpskonkurranser selv på høyeste nivå er positive, og at de som har vært med på dette i noen år sitter igjen med både gode minner og mange viktige erfaringer.
Kanskje bør disse tankene tillegges stor verdi både i diskusjonen om korpskonkurransenes berettigelse, samt skole- korpsenes skjebne i fremtiden.