Alle skolekorps har et repertoar, utvalgte melodier som gis til beste på konserter og opptredener. Repertoaret veksler, dels med årstidene og dels med den musikalske utviklingen som foregår gjennom årene. Repertoaret veksler også med den musikalske smak hos dirigentene, og det er avhengig av ferdighetene til skolemusikantene selv.

Jeg la stor vekt på å spille norsk musikk, sier Kjell Søreide som dirigerte korpset fra 1950 til 1977:

Kjente, kjære toner som folk likte å lytte til stod sentralt da korpset besøkte gamlehjem, foreldrelag og kirker. Vi spilte små ouverturer. De var ikke høyttravende, men koselige å lytte til, sier Søreide.
Marsjene stod naturlig nok sentralt, og korpset var tidlig ute med å skaffe seg den britiske frelsesarmeens notehefte med hymner. Det norske repertoaret ble hedret med pokal fra 17. mai-komiteen i Stavanger et år, og Søreide samarbeidet godt med O. Thonning Olsen som arrangerte flere stykker for korpset. Thonning Olsens komposisjon «Lovsang» som ble spilt av korps både i Norge og i utlandet, kom i stand etter at Søreide hadde ytret ønske om et enkelt stykke til kirkebruk.
Etterhvert som årene gikk, ble vanskelighetsgraden økt.

Konkurranser

Da Kjell E. Larsen overtok i 1977, ble korpset for første gang med på konkurranser.Jeg gikk inn for raskt å heve den musikalske standarden, og vi tok med en gang sikte på å spille i 1. divisjon. Vi satset på vanskelige brasstekniske nummer og et variert program som det var kjekt å lytte til.
Mens Søreide la stor vekt på å spille norsk musikk, spilte ikke korpset norsk i det hele tatt mens Larsen var dirigent fram til 1985.
Korpset ble delt i to, i senior- og juniorkorps.

Vi konsentrerte oss om engelske arrangementer for brassband, litt med solister, litt gøy og noe vanskelig. Ungene fikk oppgaver til å bryne seg på, sier Larsen. Spesielt framhever han Tastas innsats i Oslo konserthus i 1979 da korpset spilte det svært krevende stykket «Resurgam» av Eric Ball. Larsen fikk første gang høre stykket på plate hjemme hos en politi-kollega. Tasta-musikantene tok stykket med glans. Det ble full uttelling på en konkurranse i Misjonshallen i Stavanger, mens poengsummen i Oslo konserthus ikke ble like høy. Det tror Larsen blant annet skyldtes at brass ikke var anerkjent på det tidspunktet.
Men korpset hadde brutt lydmuren. «Korpsguruen» Trevor Ford hørte korpset, og Larsen inviterte han til å holde seminar for korpset. Ford ble meget imponert av musikantene som leste noter rett av bladet.

Etter det var vi aldri under 96-97 poeng i konkurranser, sier Larsen fornøyd.

Stavanger-viser i marsjtakt

Morten Øvrebekk har vært dirigent de fire siste årene. Med han har pendelen svingt litt tilbake igjen: Jeg satser på å få musikalitet inn i ungene. Etter en tid med svært teknisk krevende stykker, legger jeg vekt på en litt «eldre» stil med mykere og finere klang, sier Øvrebekk.
Han varsler at han vil gå nye veier. Til 17. mai i 1991 vil han lage korpsarrangementer til gamle Stavanger-viser – de som det går an å marsjere etter. Eksempel: «De’ e’ sjynt å kjøra byss».
Øvrebekk vil ha norsk musikk på programmet, men han påpeker at det er få som har skrevet for brass-besetning. Kjell Søreide har overlatt ham to store kartonger med gamle noter, men svakheten med disse er at instrumenteringen er noe mangelfull.
Når jeg plukker ut repertoaret, må jeg tenke både på hva ungene liker å spille og hva foreldrene liker å høre. Dermed blir det en kombinasjon av tøffe, utfordrende stykker og ferske popmelodier, sier Øvrebekk.
Junior- og seniorkorpset teller 60 musikanter, og i tillegg er det høsten 1990 også 25 aspiranter.