Starten

Mødrene til musikantene møttes jevnlig til hyggelig samvær nesten helt fra korpset ble startet i 1950. Det var først i 1955 at mødrene fant ut at de ville stifte Mødreklubben, og formelt velge en formann. Tora Høye var formann de to første årene, og deretter overtok Ingjerd Knutsen:

De første oppgavne vi tok på oss, var å skaffe korpset fane og uniformer, forteller Ingjerd Knutsen.

Stativ til fanen ble laget av Rasmus Knutsen, og Ingjerd Knutsen og Molly Børresen broderte hver sin side av den med gullbokstaver. Eldbjørg Søreide monterte fanen som har bud om at her var det Tasta guttemusikkorps som kom- jentenes inntog i korpset gjorde det selvfølgelig nødvendig å forandre akkurat den betegnelsen. Det ble da også fikset: Ingjerd Knutsen hadde heldigvis mer gulltråd igjen…

De første uniformene

De første uniformene bestod av mellomblå skjorter, hvite «skinnbukser» og hvite båtluer.
Bertine Haga, bestemor til fire musikanter, sydde de første uniformene.
De hvite buksene var veldig vanskelige å holde helt rene. Derfor ble de etter noen år skiftet ut med grå terylen-bukser. Dessuten fikk guttene nå blå uniformsjakker.

Ville ta pengeskrinet

Mødreklubben hadde møte en mandag i måneden, i håndarbeidsrommet på Tasta skole. Kaffen ble kokt på skolekjøkkenet. Maten sørget kveldens vertinner for, og hver gang var det utlodning som skaffet penger i kassen. Det ble brodert og strikket gevinster til den årlige basaren som ble holdt i bedehuset like ved skolen.
Til å begynne med måtte mødrene selv betale for materialene de brukte til gevinstene. Helt til Molly Børresen bestemte at Mødreklubben burde ha sin egen kasse: Etter en basar kom nemlig formannen i korpsets hovedstyre og ville ha pengene som var kommet inn – ja, ville bent fram ta med seg hele pengeskrinet. Men da protesterte Molly! Korpsstyret skulle få penger, men ikke før mødreklubben hadde fått betalt materiellet som skulle brukes til neste års basar!

Glimt fra ’67 Mens Borten regjerte.

Året var 1967. I Norge fortsatte den tillitsfulle veksten, det var et år før studentopprøret og to år før det første drivverdige oljefunnet ble gjort i Nordsjøen. Per Borten var statsminister og den hete EF-striden lå i en ukjent framtid. Året var 1967.
Mødreklubben for Tasta Skoles Musikkorps holdt 10 møter, og ved kakebasaren i juni kom det inn 1580 kroner.
Interessante, og helst også penge-innbringende, program ble lagt opp til møtene. Demonstrasjoner fra forskjellige firmaer viste seg å være en ideell kombinasjon. En kveld ble det vist produkter både fra Vestfisk og Ballets – det gikk fra fiskepudding til sengtøy og nattkjoler på en og samme kveld.

Asfalt i gadå

På et annet møte byttet mødrene kakeoppskrifter seg imellom. Det gikk rolig for seg, helt til kringleoppskriften. Da ble det opplyst at deigen skulle trilles ut til 70 meter, og fru Haga utbrøt: «Då e’ de’ godt me har fått asfalt i gadå”.
Det ble satt i gang strikking av lapper til slumreteppe som skulle loddes ut. Det ble en del diskusjon om størrelsen på teppet.Konklusjonen ble at en fikk ha i beredskap et par sokker dersom vinneren var ekstra lang, eller en nattlue til en ditto skallet…..

Flasker og filler

Den store aktiviteten dette året var flaske- og filleinnsamlingen i mai. Ingrid Johansson hadde skaffet gratis sjåfør med lastebil, og Enervolls låve hadde hun fått til lagerplass. Filler, klær og flasker i alle mulige farger og fasonger kom inn. Til og med en ovn, en plog og et fuglebur havnet i låven. Me liv og lyst ble de innsamlede tingene sortert, og sendt ut til Londonergården i Hillevåg.

Basar! Basar!

En høstbasar innbragte rundt 2000 kroner disse første årene. Noen dager før basaren satt mødrene og solgte lodder i (den nå nedlagte) Larsens kolonial i Vølstadveien og på Tasta handelslag.
Og slik fortsatte det: Påskebasaren og høstbasaren er sikre inntektskilder. Påskebasarens hovedgevinst var i mange år en ryggsekk fylt til randen med påskeproviant.
På hvert møte i Mødreklubben lages det håndarbeider som loddes ut under basaren om høsten. Musikantene i korpset selger gjerne 300 til 500 lodd hver, og i tillegg selges lodd i bank- og butikklokaler i bydelen.
Høstbasaren blir støttet av mange. Spesiell i denne sammenheng er Sara Gjerde, en mormor som i nærmere 20 år har gitt korpset en dukke og selvlaget garderobe.

En av fedrene hadde i sin tid vært på Sørlandet og sett at folk stelte i stand kakebasarer. Denne ideen ble gitt videre til Mødreklubben som grep den. En lørdag hver vår var det kakeutlodning på Tasta skole. Alle musikantene hadde med seg minst en kake hver. Etterpå gikk folk på besøk til hverandre og drakk kaffe. Inntektene fra kakebasarene var rundt 1000 kroner.

På de skrå bredder

Revy er ikke forbeholdt Dag Frøland i hovedstadens Chat Noir. Mødreklubbens medlemmer på Tasta har for lengst satset på de skrå bredder.

Spiren ble sådd på Mødreklubbens julemøte i 1971 da mødre underholdt med en kavalkade over gamle sanger. Et senere år ble «Lått og løye», en gruppe fra Stavanger Damekor, invitert. De var gode – men slett ikke bedre enn Mødreklubbens egne krefter som dessuten ikke bebyrder kassen med honorar.
Juleopptrinnene ble etterhvert så gode og profesjonelle at kassereren i hovedstyret, Kirsti Hveding, foreslo at revyen «Ka jør me’kje» burde framføres offentlig. Og det ble den! To suksessrike forestillinger gikk av stabelen, og mødrene slo igjennom i det lokale nyhetsbilde!

Tasta skulekorps har seks år på rad gått til topps i Noregsmeistarskapen for brass-band. I år stilte dei ikkje opp. Det gjorde derimot mødrekomiteen – om ikkje i konkurranse, så med sjølvlaga revy. To gonger har dei fått stemninga i taket og stående applaus frå fullsette salar på Tasta gamle skule.
Aktørene fortel sjølv at publikum var «elleville» etter premieren sist tysdag.

faksimile av utklipp fra Stavanger Aftenblad fredag 6. april 1984:

UTROLIG MOTE

Mens musikantene strevde med notenytt, ble motenytt populært i Mødreklubben.

Våren 1981 startet Mødreklubben med mannekengoppvisninger. Firmaet «Adam og Eva» viste sportstøy og vårmoter i april 1981.
Firmaet reagerte til å begynne med på at korpset ville bruke sine egne mannekenger – det var noe helt nytt, men ble en suksess. Den første visningen skjedde i sangsalen på Tastaveden skole. Inngangsbilletten kostet 15 kroner. Tilsammen kom det inn 1650 kroner denne kvelden som dannet opptakt til visningene som senere er holdt hver vår og høst.
Etter at «Adam og Eva» hadde vært enerådende i en årrekke, ble andre firma koplet inn. Forretningene tegnet seg raskt på listen til neste oppvisning da de fikk se hvor seriøst og fint kveldene fungerte.

Berit Jakobsen sørget for at det ble utnevnt spesielle mennekengkomitéer, og dermed ble oppvisningene enda bedre inntektskilder. Det er rift om billettene, folk kappes om å få sitteplass til visningene som har tablåinnslag med tilknytning til motesesongens tema.
Musikk ved seniorkorpset og utlodning, er faste innslag på motekveldene der det serveres hjemmebakt. Mannekeng-oppvisningen våren 1990 ga et overskudd på 8600 kroner.

Minner fra Mødreklubben
eller «Ka gjørr me’kje for ongane våre»

I det dokumentet som musikantene får utlevert ved opptagelse i korpset, står det skrevet følgende: «Mødreklubben er korpsets støtteforening, og alle mødre blir bedt om å støtte opp om den.» Dette er i og for seg ikke så spesielt, derimot har mødrene i Tasta i alle år tatt denne oppfordringen så bokstavelig at Mødreklubben er blitt viden kjent for sine aktiviteter og utrolige miljø.
Mye av klubbens aktiviteter er naturligvis knyttet til den store og viktige oppgave som det er å skaffe penger til korpset. Vi skal ikke komme inn på for mange detaljer om resultatene av disse anstrengelsene, men bare konstatere at uten denne innsats gjennom årene ville ikke korpset uten videre ha kunnet opprettholde dagens nivå.
Derfor er det også utenkelig å skrive korpsets historie uten å ta med mye stoff om Mødreklubben. Som man også vil se, er det i denne sammenheng heller ikke mulig å komme utenom enkeltpersoner, samtidig som man legger merke til at flere av disse personer også går igjen i andre sammenhenger.
Andre steder i boken blir de ulike aktivitetene i klubben belyst ganske detaljert, så vi skal forsøke å unngå å repetere dette. Imidlertid skal vi prøve å se bak kulissene hva som foregår der hvor fedre ingen adgang har, nemlig på møter, turer, revyøvelser, mannequin-forberedelser og andre beskyttede aktiviteter. Alle hemmelighetene får vi nok ikke ta del i, men kanskje kan vi få en bitteliten forståelse av hvorfor Mødreklubben er blitt slik en stor suksess. Det er ikke utenkelig at andre korps kan få nyttige opplysninger ut av dette, så det er vel tryggest å behandle opplysningene som fortrolige.

En viktig sosial del av virksomheten til Mødreklubben i Tasta Skolekorps er turer «I det blå».
En gang hvert år arrangerer klubben en tur hvor reise-målet er ukjent for deltagerne, og hvor litt av ideen er å kle seg ut og i det hele tatt ha det moro. Ideen til disse turene dukket opp i begynnelsen av 80-årene, men før dette hadde naturlig nok Mødre-klubben gjort seg bemerket også på vanlige korpsturer.
Og nettopp i sammenheng med slike turer er Mødreklubbens klare, sosiale profil til stede. Andre steder i denne bok er det skrevet side opp og side ned om korpsets turer, så en skal prøve å la være å gjenta for meget om dette her.

Dog kan man ikke komme forbi en tur til Tuddal sommeren 1980. Denne var riktignok ikke i regi av Mødreklubben, men ikke desto mindre satte mødrene sitt klare preg på mange av aktivitetene. Den dag i dag snakker både tidligere musikanter og ikke minst mødrene om minnene fra Tuddal, og man kan saktens spørre hva som var så spesielt med nettopp denne turen.

Ifølge det som er skrevet og sagt om denne spesielle turen må det ha vært litt av et sjokk å ankomme til et «Høyfjellshotell» midt inne i skauen, hvor alle bekvemmeligheter synes å ha vært samlet i kjelleren, og hvor nevnte bekvemmeligheter ikke hadde låser på dørene og så videre. Hotell i Særklasse, uten tvil, men selv om gjestene måtte ta oppvasken selv, og selv om det ikke var nok kopper og kar slik at alle kunne spise frokost på engang. Ja, selv om det var mus i vegger og senger og ellers overalt, og selv om Mødreklubbens salongpianist fikk flis! i fingeren av å spille på stedets piano, så synes alle som en å ha hatt en hyggelig tur. Ikke minst må dette tilskrives mødrenes måte og evne til nettopp å takle slike situasjoner, for er det noe denne gjengen kan i tillegg til å sope inn penger for korpset, så er det å lage «lått og løye».

Det fortelles om turorientering med innlagt dykking iført ymse typer badeantrekk, om allsang, grilling, tinde-bestigning og til og med musikkøvelser. Av de livaktige referater fra turen fremkommer også minner om en avslutningsfest i god Mødreklubbstil, med utkledning og sminking og ellers alt som tenkes kan.

Hvorvidt dette ga mersmak for etter-tidens turer i det blå, vites ikke. Faktumet er ikke desto mindre at det året etter ble arrangert en tur til Lindøy som ble den første i rekken av heisaturer utover i 80-årene.
Inntrykkene fra denne turen må nok ha vært mange, og det synes virkelig som om vertene oppførte seg som små gentlemen denne dagen. Kanskje er dette vanskelig å akseptere når man vet årsaken til at guttene er på Lindøy, men uten tvil er det nettopp ved slike anledninger at de gode sidene i oss alle kommer frem. Kanskje har Mødre- klubben i Tasta Skolekorps gitt noen av disse krabatene en smule ballast til å ta med seg på en vanskelig ferd videre i livet, i alle fall fikk mødrene fra Tasta med seg varme og gode minner.

MØDRE PÅ VIFT

Som nevnt har tradisjonen med turer fortsatt i årene etter dette. Ved flere anledninger er det nok satt litt av en støkk i både fergemannskaper og med-passasjerer når slik turer har foregått med offentlige befordringsmidler, og kanskje er det mer enn en far som har lurt litt på hva som egentlig foregår i denne Mødreklubben. Hvis vi nevner kleshengere og blå merker på innsiden av knærne, kan det tenkes at enkelte får visse assosiasjoner.
Uten tvil er denne type aktivitet med på å skape en aldeles unik Mødreklubb i et aldeles unikt skolekorps.

Man kan som tidligere nevnt ikke komme forbi enkeltpersoner også i denne sammenheng, og da er det heller ikke til å komme forbi en dame ved navn Marit Bjelland. Hun har som man kan tenke seg også vært formann i Mødreklubben, nettopp i denne aktive perioden i begynnelsen av 80-årene. Svært mange av de aktiviteter som dagens klubb er opptatt med er utviklet på basis av Marits ideer.

Turene er behørig nevnt, og man må heller ikke glemme de etterhvert viktige og svært så lukrative mannequinoppvisninger som hadde sin spede begynnelse i sangsalen på Tastaveden våren 1981. Man kan saktens lure på hvordan det har vært mulig å komme på så mye rart og samtidig gjennomføre ideene til å bli meget vellykkede aktiviteter. Her er det virkelig snakk om heldagsarbeid.

En annen fabelaktig ting med mannequin-oppvisningene er at her får fedrene også bidra med noe de kan, nemlig å vise hvor flotte de er når de bare får pyntet seg litt. Øvelsene i Gym-salen på Tasta er vel det nærmeste fedre kan komme inn på Mødreklubbens enemerker, og det er tross alt bare de modigste (les: lettest å smigre) som stiller opp på selve arrangementet. Mange har nok følt et snev av okkult mystikk over lange remser med detaljere henvisninger, hemmelige tablåer bak sceneteppet samt hviskede detaljer og stikkord til de heldige innvidde. Her er det mannequin- komiteen som bestemmer, og det skjer myndig og uten unødig innblanding fra hankjønnet. Til nøds blir man overlatt ansvar for bæring av bord i pøsregnet over skoleplassen, aller helst ved ellevetiden om kvelden.

Men spør om det går bra. Forretningene står i kø for å bli med, og den tid er sikkert ikke langt unna at ventelister må innføres. Det beste av alt er at det er virkelig moro enten man nå går og sprader, er sjauer eller ganske enkelt er tilskuer. For ikke å snakke om konferansieren. Det ryktes at han har søkt om medlemskap i Mødreklubben, men det skyldes en opptreden på en revy, og det er en helt annen historie.
Skal man snakke om Mødreklubben, så må man naturligvis nevne revyene, og da er man straks inne på et område hvor man aller helst skal klare seg uten menn. Unntatt fra denne bestemmelse er etter det vi vet foreløpig kun to personer, men til gjengjeld er disse omtrent uunnværlige.
Hva som egentlig foregår når revy-gruppen har sine forfatter- og øvelseskvelder kan man bare tenke seg. Uten tvil må det sveve utrolig mange kommentarer, ideer og flyvetanker gjennom luften, og stor er respekten for de ildsjeler som hvert eneste år skaper nye sketsjer, sanger og andre revyinnslag.
Ved jubileumsfesten i Atlantic Hall våren 1990 fikk store lag av befolkningen ta del i løyene, og applausen ville nesten ingen ende ta. Det utrolige er også hvordan man har evnet å skape innslag som på en fantastisk måte kler «artistene». Når man samtidig vet at disse artister er utskremte mødre fra egne rekker, kun ispedd innslag fra et bestemt dirigenthold hvor spørsmålet om kjønnsskifte fremdeles diskuteres, må man bare bøye seg i beundring. På toppen av det hele er man vel forsynt med egen huspianist, forøvrig den andre mannsperson med adgang til revyens dype hemmeligheter. Selvfølgelig ligger det en god mulighet til å skape inntekter til korpset også her, og penger blir det. Det virker imidlertid som om de som holder på med dette har det virkelig morsomt, og kreativiteten er helt enorm. Sannelig må man kunne si som det engang het i revyen: «Ka gjørr me’kje for ongane våre.»
Selve møtene i Mødreklubben, er også omgitt med et slags mystikkens slør. Svært få opplysninger kommer egentlig ut av disse møtene, men noen gang kommer mødre hjem med hektiske roser i kinnene og forteller om kurvmaling, soneterapi og patchwork, som om det skulle være kjent stoff for de hjemmesittende fedre. Ryktene vil også ha det til at det forekommer både allsang, og naturligvis små loddtrekninger, for Mødreklubben lar ikke en eneste anledning til å tjene penger gå fra seg. Uten tvil må det være moro, for mødrene går og går på møtene.
Hørte vi forresten at man var bekymret for «forgubbing» i Mødreklubben? Dette ble faktisk nevnt, og selv om det ikke er biologisk mulig å «forgubbe» en mor, så er det til ettertanke at nye musikant-mødre nøler med å gå aktivt inn i klubben. Skulle man gi et råd til disse måtte det være at man absolutt ikke må frykte noe som helst som har med Mødreklubben å gjøre. Tenk bare på alle de misunnelige fedre som ikke har et tilsvarende tilbud, men må nøye seg med små glimt og gjetninger.

Tasta Skolekorps trenger Mødreklubben, derom må det ikke være tvil. Samtidig gir klubben alle musikantmødre, nye, gamle og for den slags skyld tidligere, en meget god anledning til å holde seg orientert om hva som foregår i korpset. Derfor trenger også foreldrene klubben. La oss håpe at Mødreklubben også i de neste generasjoner blir en av korpsets viktigste støttepillarer og miljøskapere.