I slutten av 1959 så en liten krølltopp dagens lys i Stavanger. Morten ble navnet og i korps skulle han spille – derom var det ingen tvil. Sitt store forbilde i oppveksten var to større brødre som trakterte instrumenter i Tjensvoll skolekorps. For Morten var det derfor aldri noen tvil om han skulle begynne i korps, men bare når.
I 10 år spilte han euphonium i Tjensvoll skolekorps, og så stor ble musikkinteressen at den i gymnastiden tok overhånd og en karriere som sivilingeniør ble ofret for musikkstudier. Den unge Øvrebekk viste seg tidlig som en meget habil musiker, faktisk så dyktig at han ble tatt med i det nasjonale ungdomskorpset – et korps som hentet de beste talenter fra hele landet. Etter gymnas og et år på musikkfolkehøgskole på Hamar, ble det 4 års studier ved musikkonservatoriet i Stavanger. Det var på denne tiden at euphonium ble ofret til fordel for trombone, som siden har vært Mortens hovedinstrument. På musikkonservatoriet gikk det på den tiden en pen ung dame som fanget Mortens interesse. Det gikk som det måtte gå, og Ingvild og han la grunnlaget til en musikalsk familie med tilholdssted på Mariero.
Før han endte opp som dirigent på Tasta, var Morten delaktig i å starte opp et korps på Håland/Dysjaland, dirigerte Randaberg og Tananger skolekorps (det siste driver han med fremdeles) og reiste en tid rundt på skolene i Rogaland med kvartetten Collegieum Musicum. For å gjøre det hele litt artigere for det unge publikum, slo Mortens talent som gjøgler ut i full blomst. De som har opplevd julerevyene på Bydelshuset i Mødreklubbens velmaktsdager, har fått et uutslettelig bilde på netthinnen av Morten som Stælken Gundersen. Eller som Pink Panter i dans med Mia Gundersen i Konserthuset.
I 1987 spilte Morten blant annet i Stavanger Brassband under en tidligere Tasta dirigent, Kjell Larsen. Tasta skolekorps var på den tid på jakt etter ny dirigent, og Øvrebekk ble overtalt. Jobben som dirigent på Tasta ble Mortens første som heltidsansatt diri- gent for et hovedkorps. Da han startet i 1987, var Tasta regjerende Norgesmestre, og han følte nok forventningspresset fra miljøet rundt korpset da han gikk til jobben. Men allerede ved første korsvei, NM i juni 1988, gikk det som alle håpet. Nok et mesterskap ble brakt i havn. Korpsets siste 10 år er blitt beskrevet som en noe turbulent periode. Gjennom alle disse årene har Morten stått som en klippe og vært garantisten for et meget høyt musikalsk nivå. Han har sikret en kontinuitet i arbeidet med musikantene og en kvalitet på det som blir spilt som er i en særstilling innenfor korpsbevegelsen.
For musikantene er Morten en person å se opp til. Han er «kul»! Kan sette seg ned på deres nivå og prate tull og tøys med de minste, for deretter å løfte seg opp mange årsklasser og være på bølgelengde med de eldste. De som ikke helt skjønner hvordan han klarer å «vri» så mye musikalitet ut av de unge, burde ta seg en tur ned på Byfjord skole når korpset øver. Han snakker musikk i ord og vendinger som de forstår, får dem til å skjønne at musikk er langt mer enn noter og ventiler som skal trykkes på. «Det viktigste med musikken er å tolke den,» sier Morten. «Jeg må få frem at et stykket skal være dramatisk som lyn og torden, et annet skal beskrive en elv som renner gjennom et stille landskap, og jeg må bruke bilder hvor de kan kjenne seg igjen». Men mellom alt dette har han samtidig en utrolig autoritet når han står foran korpset. Hans dyktighet når utover miljøet på Tasta, og Morten er en flittig benyttet instruktør på Norges Musikkorps Forbunds sommerkurs.
Med tanke på de kommende år er det nok først og fremst en stabilitet rundt driften av korpset han ønsker. Etter hans mening er korpset også litt for anonyme i nærmiljøet. «Vi når altfor sjelden ut over den faste menighet av slekt og venner,» mener han. «På en eller annen måte må vi kunne markedsføre at vi er en ressurs som kan bli benyttet i langt større grad enn vi gjør».
Både musikantene og støtteapparatet setter stor pris på Morten og det han representerer av musikalsk dyktighet, stabilitet og personlige kvaliteter.