v/Anette Hansen

Etter ukesvis med timelange tempoøvelser og rykter som fortalte om oppkast pga. utmattelse, begynte konkurranse-nummerne å ta form – trodde vi. Nøyaktig (!?) 1 uke før avreise fikk vi høre Larsens mening: «Vi var en gjeng med hønsehoder som ikke hadde fått med seg noenting.» I tillegg så var vi totalt uinteresserte. «De som ikke ville være med på dette kjøret, kunne bare reise seg og gå. Døren var der borte! Instrumentene kunne settes opp etter veggene og der var det god plass. Dessuten så var det nok av unger som ville bli med i Tasta skolekorps senior!»
Tordentalen ble (som vanlig!) avsluttet med hjemsending – kl. 19.45. Vi nådde i alle fall mandagsfilmen den dagen!!! Neste øvelsesdag møtte vi opp, vel forberedt og ytterst konsentrert. Siste innspurt stod for døren. På slutten av øvelsen fikk vi svar for strevet: «De’ lyde’ ikkje så verst!», sitat Larsen.
Det betydde at nå var det virkelig bra. Utrolig hvordan ting (evt. oppfatning) kan endre seg så drastisk fra dag til dag!?!

Glade dager

Avreisedagen kom og humøret var på topp hos hele gjengen. Og den var ikke liten! Avgårde i to busser (tror jeg) drog både senior- og juniorkorpset, samt nesten like mange foreldre og andre «fans».
Turen viste seg å bli svært så spennende, selv helt fra begynnelsen.
Å kjøre buss oppover Måbødalen og attpå til rygge, er ikke akkurat som å sykle til Tasta ungdomsskole. De som satt på bakerste benk, fikk en svært så flott utsikt – 600(?) meter rett ned! Første stopp på turen var Gol campingplass. Der ble vi installert i små campinghytter.
Kjempegøy! Planen var at vi skulle tilbringe noen dager der og ha en kombinert ferie og oppladningstur. Om ikke selve oppladningen kanskje var så vellykket, så var det noen artige dager. Fotball, «fjellorientering» og bo-alene-i-hytter gav oss mang en opplevelse. Selve fotballkampene var et kapittel for seg. Jeg tror ikke det var en eneste kamp uten skader. I alle fall endte det med fotballforbud for konkurranse-deltakerne!

«Svarte-Elias» tar politigrepet

Vel framme i Trondheim ble vi innkvartert på Gerhard Schønings skole. Det er en gammel skole som ligger like ved Nidarosdomen. Det viste seg at skolegården ble brukt som oppholdssted for byens pønkere i helgene. Å ha en svær øl-drikkende gjeng i sammen med skolekorpsbarn var svært lite populært. Foreldregruppen vår tok da affære og fikk jaget pønkerne ut av gården. Det gikk ikke akkurat rolig for seg. Skolegården ble plutselig omgjort til en kampplass. Briller og folk føk vegg-i-mellom! Det ble forsøkt å kalle på politi via drosjene, men de var lite hjelpsomme. De tok rett og slett ikke risken med å komme på kant med byens pønkere. Pønkerne var visstnok svært så mektige i kroningsstaden på den tiden!
Det hele endte med at «svarte-Elias» (alias Kjell E. Larsen) fikk brukt noen av sine politihåndgrep på en av «chiefene». Da pønkerens arm begynte å gå over fra rødfarge til blå-grønn, og hans eget spy ble for plagsomt i ansiktet(!), gav han og gjengen seg. Siden så vi ikke mer til det folket…..

Mann i sovesal 1

Ved leggetid kom vi opp i den sedvanlige diskusjonen om vinduene skulle være åpne eller ei. I mot Marit Bjellands vilje fikk vi (jentene) lov til å ha det ene vinduet åpent, tross at vi lå i 1. etasje. Etter at alle var kommet vel oppi soveposene sine og de fleste var sovnet, ble vi som var våkne vitne til noe snedig.
Først så vi et par hender i vinduskarmen og deretter et mannshode. Jeg for min del, trodde det var en av lederne som kom inn på en heller snodig måte. Da denne mannen tydelig ble meget overrasket ved synet av en sovende jentesal og attpåtil krøket seg sammen og forsvant ut døren igjen, forstod vi at noe var galt. Fru Hansen gikk bort til vinduet for å se hva som foregikk og vips(!) der kom det to uniformskledde politimenn hoppende over vinduskarmen. Det var nok litt av et syn for de som våknet med to «svevende» politimenn over seg.
Lederne som satt brannvakt på gangen forstod like lite som oss jenter; Hva hadde den mannen gjort på jentesalen? Mer forstod også de da to politimenn kom springende ut samme vei. Politiet fikk tak- i mannen, men vi fikk aldri vite hva som egentlig skjedde.

GO FOR THE TOP

Etter å ha opplevd Texas-Trondheim på sitt beste(!), ble seniorene på konkurransedagen sendt ut på morgen-jogg i Trondheims gater. Dette var en av Larsens mange gode ideer?!? Han mente at konsentrasjonsevnen vår hadde blitt svekket pga. seinere tids opplevelser. Vi var nok litt av et syn der vi jogget – 30 stk. – på rekke og rad og med en peonrød, heseblesende dirigent helt bakerst.
Konkurransen kom i gang, og det ble vår tur. Som alltid ellers, satte vi i gang vårt oppsykingsprogram: «Gje’ meg ein T – T, gje’ meg ein A – A, gje’ meg ein S – S, osv.» Oppglødde av iver entret vi scenen. Konkurransenummeret bestod av 3 satser. 1. sats gikk bra og så kom 2. sats. Den krevde full konsentrasjon. Men så – midt under Larsens lydløse konsentrasjonstale – skjer det store!
Konferansieren kom fram på scenen og begynte å annonsere vårt selv-valgte nummer. Aldri i løpet av den tid jeg hadde Larsen som dirigent, har jeg sett ham så sint! Hva han da gikk og fortalte konferansieren skal være usagt, men det var nok ikke pent! I alle fall fikk vi fortsette spillingen uten flere «katastrofer».
Tross alle disse hendelsene gikk det bra. Tasta skolekorps drog hjem til Tasta igjen med atter en NM-pokal til den stadig voksende samlingen.