Tro oss jenter. Det var ikke vår feil at dere ikke kom inn i rekkene på et tidligere tidspunkt. Det var ikke gutta som vegret seg for å ta imot dere. Her var det helt andre krefter som holdt igjen. Krefter som ble så altfor sterke for de purunge gutter.
For gutta slåss. I mer enn 20 år tryglet og ba vi på våre knær om å få dere inn i korpset. Til liten nytte. Den voksne forsamling mente tydeligvis som japanerne: At en kvinne helst skulle sees i nattens mulm og mørke, på avstand og under parasoll.
Jentene var og ble et savn for korpsguttene. Det var ingen å blåse seg opp for, ingen å flørte med, ingen å forelske seg i, ingen å klemme på, ingen å holde i hånden. At det hadde vært godt å ha dere blant oss, er hevet over all tvil. Spesielt når høststormene ulte som hylende ulver utenfor øvingsrommet. Da var det mangt et guttehjerte som drømte seg ut i det spennende mørket der dere ventet. Ventet til vi var ferdige med den evinnelige øvingen. Hvor flott det hadde vært å ha hatt dere på stolen ved siden av. Nær oss, i fullt lys og under tak.
Det var under landsdelsstevnene og de mange sommerturneene vi fikk utløsning for all spenningen vi hadde gått og båret på gjennom en lang vinter. Jenter! Flust opp med jenter. Jenter med baryton, jenter med trompet, jenter med fletter og jenter med pigg. De var like flotte og hyggelige alle sammen. Og så utrolig spennende som de var. Spesielt jentene fra Oslo og Trondheim. Eller var det kanskje jentene på Stord som gjorde det beste inntrykket? Jentene fra Eskilstuna i Sverige var i alle fall de som hadde de mest forføreriske blikkene. Blikk som smeltet, blikk som bedåret – og blikk som fikk det til å gå varmt og kaldt nedover ryggen på samme tid.
Guttene svermet. I de små, røde portrom, i busker og kratt, i gater og bryggelangs gikk svermeriene sin lykksalige gang. Fra morgen til langt på natt. For at guttene var oppfinnsomme, hersker det ingen tvil om. Da sov i ro-signalet gikk ved ellevetiden der vi lå i våre soveposer i gymnastikksalene, var det ingen reiseleder som trodde vi hadde overskudd til å gjøre flere sprell. Men der tok de skammelig feil. Guttene hadde selvsagt sørget for å frigjøre vindushaspene før de la seg. Og en snau halvtime etter at signalet hadde gått, var den sedvanlige guttegjengen ute i den store verden igjen. Ute i det fri, der den ene åpenbaringen etter den andre fikk oss til å svulme av spenning.
Mange var de guttene som kom hjem med sprengt hjerte etter disse turene. Og hos enkelte gikk det lang, lang tid før hjertene igjen kunne slå normalt.

Frem til 1970 var Tasta Skolekorps et korps for gutter. Men da jentene først fikk foten inn forbi, var det gjort. De tok gutta med storm og det ble en ny ånd i korpset. Hvorfor de ikke hadde fått lov å slippe til tidligere, er vanskelig å skjønne. En ting er i alle fall sikkert. Tasta Skolekorps hadde aldri klart seg i dag uten jentene. I 1970 var en ny barriere brutt. Takk og pris for det.