Det er en onsdag i september. Klokken nærmer seg 1800 og korpsets musikanter siger mot Byfjord skole. De skal på øvelse. Foran ligger to og en halv time med musikalske utfordringer, terping på de samme takter igjen og igjen, men også gøy sammen med gode venner.
Inn i Byfjord skoles musikkrom strømmer de, skraper med stoler, instrumentkasser og notestativ. De kan dette. Finner sine tildelte plasser – prater med naboen, åpner instrumentkassen og håper at munnstykket ikke er glemt hjemme – det er for flaut. Starten på en øvelse er som en togavgang med NSB – bare sånn omtrentlig på tiden. Men så kommer den store maestro – Morten dirigent, med partiturer under armen, taktstokk i baklommen og håret til værs.
-Hei, hei, så va det på’an igjen. Finn fram «Braveheart».
Rasling med noter – ein av kornettane kan ikkje finna de.
– Eg glømte de hjemma på stuebordet itte eg hadde øvd!
– Ikkje bløff! Du har❜kje øvd! lyder kommentaren fra sidemannen.
Morten raser ut i arkivet og finner heldigvis et eksemplar av den rette stemmen.
– E’ dokker klar? Me tar det fra begynnelsen – 1-2-3.
Rommet fylles med musikk. Etterhvert som de blir varme, begynner det å lyde bedre og bedre. Men alltid er det noe som kan rettes på. Maestro stopper opp, stresser trombonene med noen passasjer som er litt vanskelige. De andre slapper av- begynner å prate forsiktig med sidemannen til Morten igjen løfter taktstokken.
-Adle samen nå. Me tar det på ny fra D for Donald.
Denne gangen funker det bra for hele gjengen. Det spilles og spilles til plutselig… -Stopp, stopp. Bassar, ka e dette for någe? Dokker hørres ut så en brannbil med startvanskar.
-Jamen, de e’ noge galt her.
De andre får seg en pause mens Morten streve med den bassen «så der va någe gale me».
Vel halvveis tas det en velfortjent pause. Det trenges frisk luft, for selv med alle vinduer på vidt gap kan øvingslokalet bli ganske varmt, og mangel på frisk luft ganske fremtredende. Etter pausen fortsetter øvelsen med «Braveheart».
– Adle klar? Ein to tri.
Musikk strømmer på ny ut i høstkvelden.
– Nei, nei, nei – pass tempoet. Dette e’ ikkje OL, kor me ska setta verdensrekord i å spela fort.
Et munnstykke faller på gulvet og skaper litt uro, men når taktstokken heves, er konsentrasjonen der igjen. Plutselig sitter det! Rolig vakker musikk strømmer ut gjennom de åpne vinduene fra et varmt rom på Byfjord skole. Folk som går tur i den fine høstkvelden stopper opp, lytter, smiler og går videre – Kornettar, prøv å pusta i takten før F – så vil det bli bedre.
Siste kvarteret spilles det gjennom «A Tameside overture»- uten de helt store problemer bortsett fra…
En mor kommer innom og må absolutt levere fra seg et nøkkelknippe. Tar en sjanse og kaster det til sin håpefulle. Bom eller skal vi si blink! Hun treffer ikke den hun skal, men rett oppi en bass. Eieren av bassen hadde nok tankene på vandring, for snakk om reaksjon.
– Neste onsdag e det konsert med Kommunekorpset og Sola Brass, skjerp dokker te det’.
Klokken er blitt halv ni og det pakkes ned noter, instrumenter og munnstykker. Stoler flyttes på plass, siste melding går fra Morten:
– Så e det kjekt om me øve litt te konserten så adle kan få hørra kor goe me e blitt!
– Vel blåst!