For 40 år siden lå Sandnes en hel dagsreise unna. Kristiansand var full av sydlandsk mystikk, og en reise til Trondheim via Sverige fortonte seg som en hel verdensomseiling. Norge var det største land i verden.
Og Stavanger var verdens navle (kanskje det bare var sjøfolk som hadde forutsetninger for å tro noe annet?). Det å dra på korpstur til Egersund var som å dra på tur til syden. En fantastisk opplevelse vi kunne leve på i årevis.

Utover på 60- og 70-tallet kom døren til resten av verden på gløtt. Åpnet seg sakte og undrende over nordsjøbassenget til England. Og sørover til Italia. Til hjemlandet for «fast cars», «fast clothes» og «fast food».
Verden var med ett blitt mindre. Og øyne og ører ble mer erfarne, kjent med nye land, byer og gater. Nye kulturer og ansikter.
Tasta Skolekorps har et utall turer bak seg. Alt fra små korte svippturer til Sandnes og Stord til turer over lengre strekk til Skottland og nedover Syd-Europa. Det har blitt turer med buss og turer med tog, turer med båt og turer med fly. Felles for dem alle er det enestående samholdet, på tvers av generasjonene. Kameratskapet og ikke minst alle de nye bekjentskapene.
I denne sammenheng skal honnøren gå til alle som ofret dyrebar fritid på å være med som ledere og reisefølge. Og til alle som tok så storslagent imot oss. Med godt stell og trestjerners gjestfrihet bidro de alle til å gjøre turene til uforglemmelige opplevelser for alle og enhver. Til minner for livet.
Endre Brigtsen, Arnfinn Strømsvold og Svein Bjelland har ved mange anledninger bidratt til at korpsturer har vært mulig å gjennomføre, ved å være sjåfører ved mange bussturer.
Antakelig kunne vi utgitt en hel bokserie med bare reiseskildringer. For det er rart med det. Alle kan se tilbake på sine spesielle opplevelser. Alle har vi opplevd et og annet som vi så gjerne skulle fortalt. Og alle har vi minner som aldri blir noe annet enn godt bevarte hemmeligheter. Derfor kan ikke dette bli annet enn skisser. Små drypp som kanskje får noen til å minnes, andre til å undres. Vi starter like godt med en aldri så liten skildring fra et av de berømte landsdelsstevnene. Stevnet som de første årene skulle være årets høydepunkt.

Året det var så varmt at trompetene smeltet

Landsdelsstevnene på 50-tallet var folksomme opplevelser. Det var de årene det gjaldt å få flest mulig korps til en og samme by. Og flest mulig musikere til å reise lengst mulig. Var det ikke Skien, så var det Oslo. Og var det ikke Oslo, så var det Trondheim. Lengst mulig bort skulle vi.
Og det var jo kjekt nok for musikantene. Hvis det bare ikke hadde vært så uendelig mye spilling. Det ble spilt i gater og på gamlehjem, på sykehjem og i fabrikker. Det ble holdt konserter i parker og konserter på torg. Overalt skulle det spilles. Flere dager i strekk – inntil vi ble samlet sammen med de øvrige korps til det store fellesarrangementet på en eller annen stadion.
På disse samlingene kunne det være opptil 15.000 musikanter, pluss 15.000 tilhørere på tribunene.

Og slik var det også i det Herrens år 1956 i Skien.
Da de 15.000 musikantene var stuet inn på den svette gressmatten, var det knapt nok plass til dirigentene. Lufta sto stille og varmen var like intens som i en finsk sauna. Etter det første felles- nummeret var varmen ikke til å holde ut, og musikantene besvimte om kapp. Hundrevis av overopphetede blåsere ble slept over sidelinjen og ut i Røde Kors sine telt hvor de ble avkjølt og stelt etter beste evne.

Deretter bar det utpå igjen til neste fellesnummer. Hvem glemmer vel musikanten foran oss som fikk mann i trompeten med det resultat at trompeten gjorde kraftig innhogg i tanngarden og kløyvde leppa på vedkommende.

Brann i lokomotivet

Det skjedde i de dager også. Og det var på toget det skjedde. På tur til Trondheim tok det fyr i bremsene på det gamle damplokomotivet. Det ble full stans og toget ble tømt. Tre timer etter kom det nytt lokomotiv og reisen kunne fortsette.

Turene vi aldri glemmer