Den vesle bygda brer seg grønn og morgenfrisk utover Randabergveien. Opp Sjøveien, Vølstadveien, over Byhaugen og ned mot Stokkavannet. Langs steingjerdene strekker den seg uthvilt og stolt mot høydedragene i vest, bøyer av ved Dusavika og tar med seg hageflekkene og furutrærne på Tastaveden i samme slengen.
Morgenlyset er mildt og gult. Disen ligger som tynn ull i luften – gjør det kaldt og varmt på en gang. De nysopte gatene er tomme, nesten øde. Bare et og annet drønn fra en hjemmelaget bombe bryter freden. Der gikk postkassen til Kristiansen til himmels. Etterpå er det dørgende stilt. Så uendelig stilt.
Engstelige fedre gjør seg kampklare. Fyrer under kaffekjelen og inntar posisjon ved kjøkkenvinduet, mens mødrene legger siste hånd på stive skjortekrager og lange sløyfer. Spenningen er til å ta og føle på.
En uskyldig liten kinaputt fiser rundt hjørnet, vil ikke gå av. Tynne, røde fingre griper uforstående rundt den. Det smeller. Gjennom kruttrøyken aner vi en skadeskutt ulv som utvilsomt må belage seg på å feire dagen i køen på Legevakten.
De første blåjakkene er allerede på plass. Med skarpe presser i buksene og nypusset messing under armen. Vel vitende om hva som venter dem denne dagen. Kvart på syv. Vi snakker lite sam- men. Prøver så smått å varme munnstykkene i kalde fingre, blåser lett og hutrende i dem, smiler forventningsfullt til hverandre og tar oppstilling. Minst en armlengdes avstand til ham foran. Og til sidemannen. En enslig medalje fra landsdelsstevnet i fjor vitner om at det er garvede karer vi har med å gjøre. 40 purunge, alvorlige menn på rekke og rad. Klare til dyst med innøvd militær presisjon.

«Korpset! Fremad marsj!» 40 venstrebein klasker i asfalten og et øredøvende spetakkel av en annen verden tordner ut av skolegården på Tastaveden. Ut på Randabergveien. Midt i veien går vi. En grytidlig bilist blir henvist til fortauet. Og tenk – han smiler, vinker og åpner bilvinduet på vidt gap til og med. I dag er det vi som eier veien. «Sønner av Norge» smeller mellom husveggene og ekko-effekten er formidabel.
Vi spilte for Olsen og Pedersen, naboer og besteforeldre. For onkler og tanter, mor og far. Uten å ane hva som foregikk i hodene på dem. Uten å ane hvor uendelig stolte de var av oss. Det eneste vi visste var at dette utvilsomt måtte være den største dagen i året. Og for de ferskeste av oss var denne opplevelsen så sterk at vi rent glemte å gjøre det vi egentlig skulle. Å spille.

Verden er vår. Sjøveien, Lindeveien, Fjellfaret og Olderveien. Alt sammen. Vi både skremmer og beroliger. Lokker tastianerne ut i det fri.

1966. Det var den gang hekkene på Tasta bare rakk oss til anklene og jentebarna til fru Karlsen sov med krøllnåler i håret natten over. Det var den gang fedrene hilste med hatten og kvinnene var store. Virkelig store. Det var den gang da miniskjørtene så smått hadde begynt å krype over knærne og tulipanene sto i knopp på 17. mai. Det var den gang alle gikk mann av huse så sant det var noe som hendte utenfor hekken.
Så også denne dagen. Og selv om noen bare hadde rukket å ikle seg morgenkåpe, med håret strittende som asparges – ja, så sto de da der. Alle som en. Hver bidige hustuft var pyntet med flagg og med folk. På trapper og i gårdsrom sto de som om de hadde ventet på oss siden i fjor. Blide som østers, lett klaprende i det kalde morgengufset. Sceneriet var som hentet ut av en Fellini- film.

Men da hele toget gjorde holdt utenfor det gule huset til Østerhus i Olderveien, var det ingen som glemte seg. Rektor skulle så visst få sin hyllest på en sådan dag. Selv om vi hadde fått melding om tvilsom oppførsel med hjem dagen i forveien. I dag var slike ting ubetydelige. I dag var det vi som var de absolutte helter. Og mens den blytunge sola reiste seg på knallblå himmel, blåste vi etterslagene med en slik glød og entusiasme at vi var sikre på at rektor Østerhus kom til å tilgi oss våre utskeielser for all ettertid.
En snau halvtime etterpå tordnet vi inn på skoleplassen på Tastaveden. Denne gang ledsaget av en hel horde med korpsfrelste småunger og en ikke altfor stødig mann. Med ansiktet fullt av tenner og briller dirigerte han trommemarsjen fra sidelinja, tok seg en munnfull fra innerlomma og satte seg ufortrødent midt ibedet nedenfor flaggstanga. Minutter senere sang han seg i søvn til tonene fra «Ja vi elsker» mens flagget gikk til topps på Tastaveden. Det var hans måte å feire dagen på. Og dagen var nettopp begynt.
For Mødreklubben hadde nok dagen begynt dager i forveien. Etter smørbrødfatene å dømme, måtte de i hvert fall ha holdt på hele natten. For maken til frokostoppvartning skal man lete lenge etter. Rykende ferske rundstykker med gauda og skinke på små og store fat. Her var det bare å forsyne seg og legge innpå. Sangsalen på Tastaveden var forvandlet til en 3-stjerners frokostsal, muntert dekorert med flagg og girlander. For noen morer vi hadde.
«Ein ska eda møje gode mad for godt hådden å spela» – var mødrenes filosofi. Vi var i de beste hender. Og denne hjertegode omsorgen gjorde den blandede flokk av nyskrubbete fjes og hvit-snipper ytterligere forfrisket og rustet til dagens strabaser. For at 17. mai var strabasiøs for en korpsmusikant, var hevet over all tvil. Den som trodde noe annet, kom til å vite bedre når dagen omsider var omme. Men det var langt fram. Milevis fram. Fra vestfronten til østfronten – og tilbake igjen. To ganger.
Det var lenge før bussen ble oppfunnet. Lenge før de fleste hadde egen bil. Lenge før noen av oss visste hva fotformsko var for noe. Men marsjering – det visste vi mye om. Og marsjerte, det gjorde vi. Inn mot byen bar det. Med fulltallige klasser fra både Tasta, Tastaveden og Byfjord på slep. I byen hersket det vilt kaos. I alle fall artet det seg slik for oss. At noen i det hele tatt klarte å holde styr på hva som var begynnelse og slutt på det eviglange barnetoget, var oss helt uforstående. Men onkel politi hadde kontrollen som vanlig. Stokket de ulike skolene og korpsene i riktig rekkefølge og fikk kabalen til å gå opp.
Og plutselig var vi midt oppi all viraken av mennesker og flagg. Vi pløyde vei gjennom tonnevis av feststemte siddiser i rødt, hvitt og blått. Du snakker om å breie seg. Aldri har gatene vært større. Aldri hadde vi spilt så langt fra hverandre, for så mange. Aldri har vi vært så beglodd, applaudert og tiljublet. Og aldri hadde vi sett Søreide så stram og så stolt. Han vinket og hilste i ett sett. På venner og kjente på vegne av oss. Og overalt var det mødre og fedre, besteforeldre, onkler og tanter som ropte på oss. Langs hele ruten stod de. Du verden for en opplevelse. For et jubeltog.

«Ein ska eda møje gode mad for godt hådden å spela»

Det hele var over like plutselig som det hadde begynt. Og så var det å traske veien tilbake til skolen. Fra østfronten til vestfronten. Kanskje få kjøpt seg en flaske brus og en is i en av disse små krambuene det krydde av på den tiden. Med bjelle på døren og overlessede hyller fulle av alt mulig slags sammensurium. Bak disken sto det alltid velvokste damer med store barmer, krøllete hår og sjokoladesmil. Her kunne vi fylle lommene med 2-øres karameller og enda ha 9 kroner igjen av den gule tieren far hadde puttet i uniformsjakken vår før vi gikk om morgenen. Det kortet den lange veien hjem. For vi hadde ikke tid til omveier eller andre utskeielser. Vi måtte ta strake veien for å rekke arrangementet på skolen.
Presis klokka 11.30 inntok vi atter podiet og slo an tonen for folkefesten på Tasta. «Guttene kommer», «Vredeklanken», «Sønner av Norge» og «Hvor hen du går i li og fjell» – det var repertoar som forslo. Og så kunne vi endelig kaste lua og skeie ut med sekkeløp, eggeløp, drakamp, ballongblåsing og det som verre var. Det var herlig befriende etter en lang formiddag.
Vel hjemme i sofakroken hos mor ble tunge føtter lagt på armlener – og pleid etter beste evne. De lange hvite underbuksene ble skiftet til noe mer behagelig. Det hadde vært en kald morgen. Et lett klapp på kinnet, oppvarting med pølser, karbonader, is og brus og så var vi klar til siste dyst. Folketoget.

Det ble et langt og vondt mareritt. Hissige gnagsår begynte å verke, og de såre føttene ble til enorme melsekker. Det var først nå vi merket hvor slitne vi egentlig var. Borte var folkene langs ruten. Borte var hurrarop og jubelbrus. Nå dreide alt seg om å løfte beina og få lyd i hornet. Her måtte slitasjen for all del ikke gå ut over stilen. Det gikk både vinter og vår før vi var gjennom. Etterpå var korpset en eneste stor, svettende resignasjon. Vi benket oss på fortauskanter og langs gjerder. Ventet på at noen skulle komme og hente oss hjem. Noen var heldige og ble plukket opp. Andre måtte belage seg på å gå.
Den kvelden var det ingen korps- musikant som tigget om å få være lenge oppe. Kanskje fikk vi med oss innslagene fra barnetoget på TV’en. Kanskje fikk vi med oss Hans Majestet der han vinket fra slottsbalkongen. Men ikke mer.
Ingen forventet mer av oss denne dagen. Vi hadde utrettet mirakler. Søvnen tok oss lenge før sola hadde tenkt å ta kvelden.