Opptakten

Endelig! Krigen er over. En ny tid er i emning. Frihetens sterkeste symbol skal igjen pryde flaggstangen. Sakte og stolt går det til topps. Rødt, hvitt og blått. Vårt eget flagg. Det norske flagg. En rørt, liten forsamling følger det med øynene. Oppover. Tankene og minnene fra en vond tid arbeider. Og gjemmes. Nye tanker tar form, Ser fremover.
Våren 1946. Tilsynsutvalget ved Tastad Skole leker seg med tanken om eget skolekorps. Det er ved slike anledninger det hadde gjort seg. Et eget utvalg viderefører idéen. Fire år etter er den en realitet.

Det var en gang….
Slik begynner mange eventyr, og eventyret om Tasta skolekorps er ikke noe unntak i så måte. Ja, det hendte noe for 40 år siden, en tanke tok form og ble satt ut i livet, starten på et skolekorps var et faktum. Minnene fra denne tiden er mange og rike, gode å ta fram og hygge seg med i skumringstiden, forteller Kjell Søreide, korpsets første dirigent, som her gir flere glimt fra korpsets historie:

Kjell Søreide forteller:
Flere skoler, mest i byene, hadde sine korps fra før siste krig. Jeg hadde selv hatt gleden av å være med i et guttemusikk-korps, og har fine minner fra den tiden.
Etter krigen, fra 1945 og utover, ble det mer fart i arbeidet med korpsmusikken, og landsbygda kom mer inn i bildet. Tasta, som den gang hørte til Hetland
kommune, hadde Stavanger nær innpå livet, og der hadde flere skoler sitt korps. Faren for smitte var stor, og foreldrelaget ved Tasta skole ble bitt av korps-basillen. Et samlet styre gikk inn for å skaffe midler til start av musikkorps.

Da jeg kom til Tasta skole i 1950, var det forberedende arbeidet i god gjenge. Det var imponerende å se den iver styre-medlemmene i foreldrelaget gikk til verket med. Ja, hele bygda var med og gjorde starten av et skolekorps mulig.
Jeg svarte ja til å stå for opplæring av de unge aspirantene til korpset.
Fra fjerdeklassene ved skolen ble det tatt ut 16 gutter, slike som hadde lyst og som lærerne trodde var egnet til å bli musikant.

En gang i uken møtte karene opp til notelære. Ingen hadde vært borti de rare tegnene de nå fikk å arbeide med, men litt etter litt ble det en mening med den svarte «fluelorten» på papiret.
Instrument av noe slag fantes ikke. Den teoretiske delen av opplæringen staret ganske enkelt med kladdebok, blyant og linjal. Det ble å starte helt fra grunnen av.

Skalaen ble skrevet, pugget og sunget, noteverdier banket inn med lette slag mot pultlokket. Litt etter litt «åpnet landet seg», og det ble en mening i alle de svarte notetegnene på linjer og mellomrom. Ja, det var så mangt vi tok i bruk for å lære det grunnleggende. «Nød lærer naken kjerring å spinne», heter det.
Tanken var å få tak i noen brukte instrument å starte med. En annonse i avisen kunne opplyse at Moi musikklag hadde for salg gamle instrumenter. Turen ble tatt ned for å se på stasen, men noe kjøp ble det ikke. Nye instrument var bestilt hos Erling Næss i byen, men de måtte vi nok vente på, etter sigende. Det var jo ingen lett sak å få tak i noe å spille på da. Etter fem års krig med bombing og ødeleggelse av fabrikker der
blåseinstrumentene kom fra, måtte det bli venting. Etterspørselen var jo langt større enn tilgangen.
Utpå nyåret 1951 kom de første instrumentene. Ser ennå for meg de blanke, forventningsfulle barneøynene som skinte om kapp med sølvfargen i de blanke
Tema-instrumentene. Hvem skulle få, hvem måtte vente? Alt ble ordnet på beste måte, men guttene fikk da prøvd om de fikk lyd i den blanke stasen.
Selv om ikke repertoaret var noe å skryte av, syntes vi det gav mersmak. «Guttene kommer» og «»Juniormarsj ble spilt noen ganger denne første 17. mai i korpsets historie. Fra høsten dette året kunne vi mønstre full besetning, unntatt bass. Den kom ikke før ut i nyåret -52.
En episode fra denne tiden husker jeg godt. O. Thonning Olsen, som da dirigerte Samvirkende musikkorps, hadde bestilt to basser av samme merke som oss, og på samme sted. Da han hørte at Tasta skolekorps og hadde ventet lenge, og manglet bare bassen, lot han uten videre snakk oss få en av bassene. Flott gjort. – Det ble ikke bare med denne ene gangen. Thonning Olsen var alltid hjelpsom når noen bad om hjelp og rettledning.
Mens øvingene gikk for fullt, arbeidet mødrene med å skaffe guttene uniformer. Det meste av dette arbeidet ble utført privat. Til 17. mai dette året skulle alt være klappet og klart for de 16 musikantene, den store debuten.
Dagen kom med strålende sol, og det var en glad og stolt guttegjeng i kvite bukser, blå skjorter og en blåkantet, kvit lue på hodet som møtte opp på Tasta skole. Kanskje en og annen måtte opp med lommetørklet da vi slo ring om flaggstanga og «Ja, vi elsker dette landet» ble spilt. For første gang kunne elevene ved skolen marsjere etter eget korps. Her var stemning og høytid, glede og sang.
Selv kyrne til bonde Alfred Pedersen satte tydelig pris på musikken.
Det ble etter hvert mange 17. mai-tog fra Tasta skole til byen, i solskinn som i regn. Hørte aldri noen klaget, det ble tatt med godt humør selv om det røynte på både krefter, klær og sko. Det var alltid godt med den pausen vi fikk utenfor Ruud på Torget. Trakk liksom pusten før neste runde i byen. Om ettermiddagen ble det og spilling i folketoget, mang en gang. Mangt har forandret seg med årene, kanskje noe av stasen med dagen forsvant med det gamle.

Vårkåte og yre satte de halen til værs og presterte mangt et både B- og C-moment på sin hasardiøse flukt over haugene. ( kyrne, se side 20)
Etter noen år så foreldrelaget ved skolen seg ferdig med sin oppgave angående korpset, og skolen overtok. Korpset fikk nå eget styre og kunne dermed arbeide videre mer samlet om framtidige oppgaver.
Skolekorpset ble tidlig tilsluttet R.M.-forbund og dermed N.M.-forbund. R.M. sine lover gjelder for medlemmene. Samklang, en organisasjon som ivaretok sang- og musikkinteressene i byen, bl.a. arrangerte de Sangens og musikkens dag hvert år på vårparten, fikk mye å si for korpsene. Fra forskjellige kanter av byen marsjerte korpsene inn mot sentrum og Byparken til konsert. En fin vårmønstring og noe som var med på å sette farge på hverdagen.

Med årene vokste korpset seg større, økonomien ble bedre, og det ble råd til instrumentkjøp og andre ting som var nødvendige.
Til 17. mai 1956 fikk korpset fane. Anhenget ble laget av en av fedrene, Rasmus Knutsen, og duken ble brodert av flittige mødre. Kunne fanen fortelle sin historie, ble det fra mange turer og stevner i inn- og utland.

Noe som sto høyt på ønskelisten, var eget rom for øvingene. De årene korpset hadde tilhold på Tasta skole, ble et vanlig klasserom brukt. Det ble en god del arbeid å rydde til og ordne opp etter seg hver gang. Litt bedre ble det da øvelsesdagene ble lagt til Tastaveden ungdomsskole, der rommene var større. Der kom andre problem vi ikke regnet med.
I 1954 deltok korpset for første gang på et kretsstevne. Sandnes var arrangør, så veien ble kort for de fra Stavanger. Kjekt var det i alle fall å møte andre korps og dirigenter, høre andre spille og få delta i det store felleskorpset.
I årenes løp ble det mange stevner, både krets-, landsdels- og lands-stevner, fra Krisiansand i sør, Trondheim i nord, Oslo i øst og Bergen i vest. Godt styre med dyktige formenn gjorde disse stevnene til gode og minnerike opplevelser.

Skulle jeg dra fram minner fra disse stevnene, tenker jeg på samlingen på Ullevål stadion da 21.000 jenter og gutter spilte «Ja, vi elsker dette landet» som fellesnummer! For et syn da alle på oppfordring løftet instrumentene sine i været. Ja, sola skinte! Ikke rart at utlendingene som var til stede ble i undring over det de så og hørte.
Fra turer i inn- og utland kunne en ta med så mangt. Det var sikkert overveldende for de yngste å oppleve så mye nytt og fremmed på noen få dager. Ikke å undres over at det stundom kunne gå i surr for noen og enhver. Husker en morsom episode fra besøket i London. Vi hadde vært på Madam Tussauds vokskabinett og der opplevd mangt og sett mange historiske personer kledd i uniformer som var vanlig for de forskjellige tider personene representerte. Blant de mange figurene var det og vaktsoldater i full størrelse, alt i voks, men naturtro. Fra vokskabinettet gikk turen til Windsor, der det og var mye å se. Foran en av dørene til slottet sto en vaktsoldat i samme uniform som på vokskabinettet. En av musikantene ville se nærmere på denne figuren (som han trodde var ei voksdukke). Men i det han skulle gå ham nærmere etter i sømmene, trampet «figuren» med begge beina i bakken, og vår venn fant det klokest å gjøre retrett. Stor moro blant de som så på.

Fra turen til Skottland i -73 knytter det seg og gilde minner. På søknad hadde korpset fått lov til å spille i den store parken ved Princess Street. I bakgrunnen ruvet den mektige borgen Edinburgh Castle. Med norske flagg og bunadskledde mødre, marsjerte korpset inn. Et kjekt innslag og noen minner rikere. Turen opp på borgen senere var ikke mindre opplevelsesrik, med oppvisninger og musikk av aller beste merke.
Vi hadde stamkvarter i et gammelt slott (ungdomsherberge) ved den kjente innsjøen Loch Lomond, der et sjøuhyre etter sigende skulle dukke opp nå og da. Vi gikk nok glipp av det synet, men jeg tror nok de av musikantene som vasset uti, kjente kriblingene i beina. Men det var så mye annet å være med på de stedene vi besøkte, og møtte folket i by og på land i fest og arbeid. God geografiopplæring i praksis. Fra 10-årsturen til Danmark henter jeg og fram morsomme minner. På turen var det med 40 musikanter og ca. 20 ledere og foreldre, i alt 60 med stort og smått. Toget var kommet til Fredericia, og vi skulle skifte der. Selvsagt tok det tid å få av både bagasje og folket. Da alle med sitt var kommet på perrongen, gikk tre av lederne gjennom vognen, men der startet toget, og økte raskt i fart. Hva skulle en så gjøre? Da kom det i en meget opphisset tone: «Trekk i nødbremsen!»
En måtte jo lystre formannen, og dermed fikk jeg som stod nærmest utløseren, ansvaret for stoppen lagt på mine skuldre. Ja, vi var ikke før kommet oss ut av toget så hadde vi stasjonsmester og andre av staben over oss. Jeg som var synderen, måtte inn til forhør, og stemningen ble ganske hektisk. Jeg beklaget jo det inntrufne og sa som sant var at dette gjorde vi ikke for moro skyld. Alt laget seg til slutt, men jeg fikk nok høre om nødbremsen ved flere anledninger.

Gildt var det å få reise ut og se nytt, men godt var det da vi atter sto på norsk jord og alt hadde gått fint. Husker så godt første gang vi la til kai i Stavanger etter endt Englands-tur og korpset spilte «Ja, vi elsker dette landet» fra akterdekket. Godt å være kommet i havn uten skrammer på skinnet.
Det som sitter best igjen fra alle turer og stevner, er den gode korpsånd og oppførsel musikantene viste. Det var moro å være leder når alt gikk etter oppskriften. Det hendte aldri noe som satte korpset i vanry. Dette må foreldrene ha en stor del av æren for.
Korpset har vært flittig brukt gjennom årene, og det er å håpe at det ved sitt nærvær har skapt fest og glede for andre.
Det ble ikke bare 1.-17. mai-spilling – det var de helt faste spilledagene. Vi var ofte med under gudstjenester i Hetland kirke, utenom de faste konsertene i kirken jul og påske.
De første årene spilte vi og på de såkalte Hetlandsdagene. Da møttes alle korpsene i Hetland på Solborg til konsert i hagen.

Skolekrets-konserter var og noe vi drev med i gamle dager. Da skiftet vi sted
år om annet. Julekonsertene i Atlantic Hall var sikkert den store prøven på hva korpsene mestret, og på vårparten kom Sangens- og musikkens dag, en stormønstring av sang- og musikkreftene i byen. Vi spilte både i bydelen vår og var med på marsjen mot sentrum og byparken, der det ble konsert. Våren var alltid ei travel tid med festdager og mange spilleoppdrag.

Ved korpsets 25-årsjubileum var det 60 aktive med, jenter og gutter. Jentene hadde så altfor lenge stått på sidelinja som tilskuere, men med ønske om å få være med. Heldigvis kom den dagen da jentene kunne opptre sammen med guttene, og det har så visst ikke korpset tapt på! Gjennom årene har korpset hatt gode medhjelpere. På øvelser og ellers var det nødvendig å ha en god hjelpedirigent. Det lettet så mye på arbeidet, og sammen kunne en få mer ut av øvelsene.
Formennene gjennom årene var alltid gilde å samarbeide med, det samme må sies om styremedlemmene. Det ble diskutert og pratet, men ellers «enig og tro til Dovre faller».
eg har tidligere nevnt O. Thonning Olsen for hans utrettelige arbeid for musikklivet, det fikk jo Tasta skolekorps så mang en gang erfare. Noter, gode råd, ros og ris var alltid gitt av et ærlig og godt hjerte. Husker så godt da jeg ba om han ville skrive et enkelt musikkstykke til spilling i kirken. Da ble «Lovsang» til, og den for snart over hele landet. Thonning Olsen ble en av de første æresmedlemmene i korpset.
En annen person som har gjort mye for å aktivisere korpsene innenfor det gamle Hetland, er sogneprest Berthold Hindal. Helt fra han kom i 1961 og fram til i dag, har han årvisst kalt korpsene, de som var med fra starten av, til konsert i Hetland kirke jul og påske. Disse sammenkomstene har sikkert hatt mye å si for de unge som spilte og alle de som fikk være til stede. Et godt ord er bra å ha med på veien. En stor takk til ham for velgjort arbeid.

Vi går mot slutten av dette vesle tilbakeblikket. Tidene har skiftet, og mangt er blitt annerledes. Korpset har gått nye veier det siste 10-året og har vunnet NM for skolekorps mange ganger. Dette vil sikkert andre gå nærmere inn på.
Frøet som ble sådd for mange år tilbake, var liv laga og er blitt en sprek 40-åring. Er kjekt å se at det gror bak plógen.

Takk for følget og til lykke med dagen.
Kjell Søreide