Det er aldri noen snarvei til suksess, hverken i forretningsliv eller i musikkbransje. Tvert imot kan motbakkene bli mange og tunge. Det å drive frem et musikkorps er avhengig av mer enn rekruttering av talenter. Mer enn iherdig øvelse og ståpåhumør hos den enkelte musikant. Fungerer ikke apparatet rundt som det skal, kan motbakkene fort bli for bratte. Det finnes nok av eksempler på skolekorps som har lagt ned fordi støtteapparatet rundt har sviktet.

I Tasta Skolekorps har det aldri sviktet. Og det er kanskje nettopp derfor Tasta Skolekorps har gått fra den ene suksessen til den andre.
Men hvor ligger hemmeligheten? Er det sponsorpenger og veldedighet som har holdt hjulene i gang? Er det kommunen som har vært oppofrende? Eller er det bedrestilte foreldre som har øst av sine lommer.
Alle som har vært engasjert i Tasta Skolekorps i en eller annen sammenheng vet hvor hemmeligheten ligger. De vet at uten deres personlige engasjement, så ville korpset kanskje aldri klart motbakkene. Og da tenker vi ikke bare på dirigenter, hjelpedirigenter og formenn.
Honnøren skal først og fremst gå til foreldrene. Til de første mødrene som hver mandag benket seg rundt strikkekorger og symaskiner for å lage nips og naps til basarene. Som bakte kaker og fattigmenn til de sedvanlige utlodningene. Som egen- hendig sydde de første uniformene. Som hver 17. mai dekket langbord med frokost til musikantene. Til mødrene som alltid var der når de trengtes. Videre skal honnøren gå til alle de fedre som på fritiden dro land og strand rundt på dugnad. Som snekret og vasket, sopte og bar. Bar på instrumenter, reparerte, fikset og trikset, kjørte og kommanderte.
Uten dette støtteapparatet hadde Tasta Skolekorps vært et fattig korps. Fattig på miljø, fattig i ordets rette betydning.

Bedriften Tasta Skolekorps

Tasta Skolekorps kan på mange måter sammenlignes med et familieforetakende der alle føler ansvar for å nå de målsettingene som er satt. Og Tasta Skolekorps har stadig nye mål å strekke seg etter. Vi skal ikke bare være det beste skolekorpset musikalsk sett. Vi skal også ha det beste sosiale miljøet. Og vi skal ha den beste økonomien. Det er visjoner som krever samarbeid og nytenkning. Og det er visjoner som gjør Tasta Skolekorps til et ganske unikt foretakende.
Tasta Skolekorps er blitt en bedrift med mer enn 80 utøvende musikanter og deres foreldre. Bak dem står ledelsen med dirigenter, hjelpedirigenter og et aktivt styre. Oppgaven er å legge forholdene best mulig til rette for å få samtlige til å yte sitt maksimale. Og dette enorme apparatet er i sving alle ukens dager, året rundt. Her er man avhengig av at hver kvinne og mann gjør sitt absolutt beste. At dirigenten planlegger og setter seg inn i nytt repertoar. At han sammen med hjelpedirigentene får musikantene til å nå det musikalske nivå som kreves i førstedivisjon. At han sammen med formann og kasserer sørger for å gjøre de riktige investeringene når instrumentparken fornyes. At seminarer og kurs blir lagt opp i tråd med de ressursene man har. At styret sørger for å få økonomien til å gå i hop med alt dette. Og så videre og så videre…..
Det ligger nitid arbeid bak hvert eneste trofe som korpset har hentet hjem.

Korpsvirksomheten har aldri blitt tilgodesett med offentlig støtte i den grad vi ser er tilfelle i idrettskretser. Utover å dekke basislønn til hoved-dirigenten og dirigenten for aspirantene, får Tasta Skolekorps nok til å dekke kun en eneste musikant i året. Og det er ikke rare greiene når vi tenker på at det i gjennomsnitt koster ca. 3000 kroner i året å holde en musikant med opplæring, instrument, noter, kontingenter osv. Da er uniformene ikke tatt med i regnskapet.

Korpset og katalogene

Uten forkleinelse for korpsets mange viktige konkurranser, er det ingen tvil om at det årlige høydepunkt for våre ivrige foreldre er utgivelsen av telefonkatalogen – del 6.
Ingen bok, utenom bankboken, betyr mer for korpset, og ikke få er de timene som er gått med til å hogge register i utallige kataloger. Kanskje kan man sammenligne telefonkatalogen med en bankbok, for det er ingen tvil om at dette er korpsets økonomiske ryggrad. Som enkeltstående dugnadsoppdrag i en årrekke er det blitt ganske mange tusenlapper i korpskassen.

Den egentlige revolusjon i katalogarbeidet kom i 1983 da vår lokale «Petter Smart» tok seg av saken. På sin sedvanlige måte gikk Magne Kristiansen og grublet og tenkte, og etter en stund hadde han «funnet opp» de nå så kjente hoggeapparater. Ikke bare sto han for utviklings-arbeidet; i tillegg produserte han utstyret. I årene etterpå har han tatt seg av vedlikehold og istandsetting samt utviklet et unikt «trykkeri». Fra dette tidspunkt ble korpset i stand til å produsere større mengder, og endel større oljefirma, samt Stavanger kommune tok alene 4-5000 kataloger.
Det er som nevnt hevet over enhver tvil at katalogene har dannet ryggraden i korpsets økonomi. Dette har videre vært med på å sikre mulighetene for å opprettholde korpsets høye nivå og unike posisjon blant norske konkurransekorps.
En skal imidlertid også huske på at denne dugnadsformen har bidratt sterkt til det meget gode sosiale miljø i korpset. Mange har via dugnadsjobben blitt kjent med korpset og funnet seg godt til rette i miljøet. Samtalen går lett og tonen er god,
ispedd noe småkjeft når feilene kommer for en dag, men hele tiden ivrig arbeidende med legging eller hogging

Ideen med produksjon av katalogregister i korpsets regi ble framsatt av Reidun Amundsen og oppsto tidlig i 80-årene. I forbindelse med en større tur til Hamar ble de økonomiske problemer aktualisert. En gruppe nevenyttige personer; bestående av Thorleif Hansen, Kåre Jensen, Alf Skartveit og Magne Nilsen, laget de første apparatene for registerproduksjon.
I begynnelsen foregikk hoggingen med piper og hammer og hver bokstav ble trykket enkeltvis. Antallet var ikke så enormt heller – ca. 5-600, hvorav Televerket selv var største kunde. Den gang var ikke oppdraget større enn at styret påtok seg jobben alene. Reidun var også den gang en sentral person i produksjonen. Hun la i alfabet i alle katalogene, og man kan tenke seg problemene dersom hun ikke skulle dukke opp en kveld. Som feilretter er hun helt uslåelig, det vet alle som har opplevd henne i aksjon.

Korpsarbeid=Jobby

Baardsen var og en ivrig fotograf. På korpset sine turer var han å finne mellom statuer, oppå hustak, og ellers der utsikten for fotografering var best. Det var etter en slik korpstur til Skien at han fikk navnet ‘Baardsen på taket».
(Sagt om Ingolf Baardsen, formann 1964-65).

«Jeg har alltid sett på meg selv som en alminnelig og tilforlatelig mann, men i Vokskabinettet i London gjorde jeg antagelig et mistenkelig inntrykk. Jeg følte meg iaktatt, ikke bare av stirrende voksfigurer. Etter kort tid ble jeg da også stoppet av to vakter som ba meg bli med inn på et kontor. Temmelig perpleks fulgte jeg med, men kom fort ovenpå igjen da jeg skjønte hva som gjorde meg så suspekt. De pekte på veska jeg tviholt på, og ba meg høflig om å åpne den. Da fikk de erfare hva som er en reiseleders lodd: Å være et vandrende hvelv med et drøss med pass. Jeg fikk forklart hva slags reiseselskap jeg tilhørte. Med beklagelser og skulderklapp fulgte vaktene meg ut av skrekk-kabinettet.»

«Det var forunderlig i grunnen i det korpset. Korpset skulle vel i utgangspunktet være et alternativt sted for våre barn, men det ble like mye et alternativt sted for oss foreldre.»

Det er ikke få foreldre enten de har vært med i mødreklubb eller styret for korpset – som mer enn en gang har vært i stuss om korpset er hobby eller arbeid. Jobby er kanskje den beste betegnelsen på foreldrenes innsats.
Styret sitter med ansvaret for korpsets virksomhet, for økonomi, for ansettelser, jubileer, turer, stevner, konkurranser og korrespondanse. Styret skal si ja, og det skal si nei.
Leif Håland, formann i årene 1968 – 1972, forteller at korpsstyret i utgangspunktet var underlagt foreldrelaget ved Tasta skole som også hadde en representant i styret.
Båndene til foreldrelaget ble definitivt brutt da foreldrelaget i 1972 ble oppløst i kjølvannet av den nye skoleloven fra 1969. Men fordelingen av Foreldrelagets pengebeholdning gikk ikke smertefritt: Ad omveier fikk jeg høre om møtet der fordelingen skulle skje; noen innkalling hadde jeg aldri mottatt. Korpset fikk ingen ting!
Da ble jeg skikkelig irritert, og forlangte nytt møte. Jeg fant meg ikke i at korpset som var det mest utadvendte, men også mest pengekrevende tiltaket under foreldrelagets vinger, ikke skulle få et eneste øre. Nytt møte ble holdt. Det endte med at vi fikk 2500 kroner, mens noen mindre beløp ble tildelt koret, speideren og det nyopprettede Foreldrerådet, forteller Håland.

Leve loppemarkedet!

v/Reidun Amundsen

En av inntektskildene til et skolekorps er loppemarked. I de ca. 15 årene jeg har hatt unger med i Tasta skolekorps, kan jeg ikke huske at vi har hatt så mange loppemarkeder. Det er i grunnen litt synd, for fra skolekorps som har gjort dette årvisst har vi hørt at de får inn ganske mye penger på dette.
Jeg har vært med å arrangere et par loppemarked, og det er sannelig ikke lite arbeid med å samle lopper. Vi på Tasta er jo heldige som har løa hans Johan Gramstad som vi får bruke til lager. Det har gjort at vi kan samle over et langt tidsrom, og jeg vet at det har vært ganske trangt der inne.
For å få inn lopper la vi lapper i postkassen fra Byhaugen til Eldresenteret og på Tastaveden, så kunne folk ta kontakt med oss, og vi kjørte rundt og samlet inn. Å du verden hva vi fikk!

Gamle salonger, vaskemaskiner, badekar og komfyrer, dører og vinduer, klær og steintøy, ja det er utrolig hva vi ikke har bruk for.
Vi fikk også en del nye ting fra endel butikker, så utvalget var kjempegodt.
Å, det var så spennende å pakke ut når kjørerne kom inn med alle eskene med lopper. Vi sorterte ut og lagte avdelinger for alt. Leker, bøker og blad, hatter, vesker og sko, verktøy og sportsutstyr, duker, håndklær og sengtøy – gardiner og klær, kjøkkenutstyr, hvitevarer og elektriske artikler. En stor avdeling var pyntegjenstander og steintøy og glass, og en hel avdeling med møbler. Noen av de mest verdifulle tingene ble plukket ut til auksjon sammen med en del utrangerte instrumenter fra korpset.
Det var vanskelig å prise varene, alt var jo brukt og det var jo bedre å sette prisene litt lavt så en ble kvitt tingene. Dessuten var det jo en del ting som hadde samlerverdi etterhvert, og det måtte en jo også ha sansen for,
Kafeteria hørte også med, og jeg husker vi hadde rusta oss til med baksteheller for å selge nystekte lapper. Problemet var bare at vi sprengte den ene sikringen etter den andre, men nevenyttige fedre ordnet heldigvis opp, så det ble lapper av det.

Det var veldig spennende å se om det kom folk, men vi behøvde ikke engste oss, for det var lang kø lenge før vi åpnet. Husker spesielt et eldre ektepar, han var veldig dårlig til bens, så de kom i drosje lenge før vi skulle åpne. Da klokka hadde passert 9.30, banket de på døren og spurte om å få komme inn for å gå på toalettet. De fikk da lov til det, men de ble jo værende inne til de utenforståendes store irritasjon. Fruen tok seg en runde langs bordene og fant ut hva hun ville kjøpe, og da salget åpnet hadde hun alt under kontroll.
Da de skulle gå hadde hun flere plastposer med ting som hun hadde handlet. Hun viste han, kry som bare det, alt hun hadde fått tak i, men han var ikke like begeistra, for mye av det hun hadde kjøpt var etter hans mening «bare dritt», og det hadde de nok av hjemme.
En del av dem som kom var «rame» til å prute, og det var særlig da på ting som det var verdi i. Husker vi hadde plukket ut et par dype og flate tallerkener i stråmønster fra Egersund Fayanse. Disse forlangte jeg 75 kroner for, dama såg på meg og prøvde seg med 50, men jeg ga meg ikke og fikk mitt forlangende. Sure ble hun, men ha dem skulle hun, så da så.
En av mødrene i korpset kom strålende med et lite trekkspill som hun hadde kjøpt og viste det til en av de andre mødrene. Denne dro da opp et smykkeskrin som hun hadde kjøpt og var like kry. Det hører med til historien at disse mødrene hadde byttet ting til begges store fornøyelse.

Av og til ble det slossing om hvem som oppdaget tingene først, og jeg skal si gemyttene kom i kok. Det var så trangt rundt bordene at det ikke var råd å komme inntil, og vi som stod bak og solgte ble nesten presset ut gjennom ruten.
Rett som det var kom det stikkende frem en arm som forsynte seg med akkurat det en som sto i første rekke hadde tenkt å ta, og da ble det gøy.
Ungene likte seg også på loppemarked. Mange fikk nytt skiutstyr, noen fikk nye skøyter, og bøker, blader, spill og puslespill var veldig populært. Dessuten kjøpte mange både jule- og bursdagsgaver til foreldrene, juggel og glitter var veldig populært, men om mottagerne ble like begeistret, vites ikke.
Husker noen korpsforeldre som var mildes talt fortvila, guttungen hadde kjøpt seg en gammel sofa, for «Han va’ jo så billige». Foreldrene hadde panikk for at han ville ha den på rommet, men etter en stund kom moren, mange kilo lettare og fortalte «Han sko’ ha ‘an i gartneriet». Auksjonen var for mange et høydepunkt. En liten pike kjøpte seg et maleri for en rimelig penge, og det var en del ting som vi fikk ganske godt betalt for. Det var pga. en del oppkjøpere, de visste hva de ville ha, og selv om de måtte betale litt, kjøpte de nok ikke katten i sekken.
Som oftest etter et loppemarked sitter en igjen med en del ting som en ikke blir kvitt. Den beste løsningen vi har hatt var da Polenkomiteen kom og hentet alt som var igjen, bortsett fra noen aldeles gyselige møbler. Disse ble kjørt opp på haugen til Per Jakobsen, og der var det brann i lengre tider.
Resultatene av loppemarkedene har vært ganske bra, men dersom vi kunne fått det årvisst, tror jeg nok at inntektene kunne bli betraktelig bedre.