av Per Håland, Jakob Hodnefjeld og Leif Mælqvist

Når en er blitt gammel nok, blir en av og til bedt om å fortelle historier fra fossiltiden. Med andre ord, fra den tiden da både vi tre og Tasta Skolekorps var unge.

Våren -51 kom de første instrumentene til korpset. Stor var spenningen da instrumentet mitt, pakket i en pappeske med treull i skulle åpnes. Og ikke mindre var skuffelsen da jeg til min store overraskelse oppdaget at den etterlengtede «B-kornetten» min bare hadde 3 tangenter og ikke en til hver finger. Men skuffelsen forsvant snart for gleden over det blanke instrumentet og for de uante vanskelighetene jeg hadde med å få annet enn uartikulerte lyder ut av kornetten.

Etterhvert hadde hele korpset fått sine instrumenter og musikkutfoldelsen begynte etterhvert å få litt fasong. Men et korps uten uniformer er ikke rare korpset. Den store diskusjonen var med ett i gang om både utseende og farvevalg. Det som også var meget vesentlig var prisen. Som nå, var det heller ikke den gang flust med penger.
En etter en stilte vi opp hos fru Haga i Vølstadveien, for måltaging og tilpassing av skjorter. Laget av det herligste blåtøy og med verdens fineste gullsnorer påmontert. Båtluer, hvite og blå med dusk som pendlet foran øynene våre, sydde hun også.
Buksene våre, hvite og av «engelsk skinn», ble sydd av skredder Johannessen, far til Arne («Smøren»). Uniformene ble første gang brukt 17. mai – 52. En riktig 17. mai var det, med solskinn fra morgen til kveld. Jeg kan ennå huske applausen vi fikk for våre fine uniformer, da vi marsjerte gjennom byen i barnetoget.

Foreldre er vanligvis tålmodige når det gjelder, men også disse kan etter det som jeg har erfart få nok.
Jeg var en av dem som hadde vært så heldig å få utlevert et skinnende nytt althorn. Et Thema-instrument av beste sort. Ja, noter fikk vi også. Stor var vel frustrasjonen når en oppdaget at melodi skulle en lete lenge etter, mens etterslag fantes i overmål på disse utleverte bladene.
Det var derfor, etter en stund, ikke like enkelt å få øve når en ville. Resten av familien ble rett og slett lei av å høre ba- ba-ba hele tiden.
Nå var vi to altenister som hadde det på samme måte. Men som det før er sagt; nød lærer naken kvinne å spinne. Under Randabergveien, der hvor Mekjarvikveien i dag starter, fant vi vårt fristed på jord. Det var en til dels stor grøft som gikk under veien. Der kravlet vi inn begge to med instrumenter og noter, og musiserte våre etterslag så kyrene fløy bort gjennom jordene i vill panikk.
Vår utmerkede dirigent, Kjell Søreide, hadde drillet oss etter beste evne før vår første offentlige konsert, som skulle avholdes på det nå forlengst nedrevne «Heimlund». Ja han hadde til de grader lagt sin sjel ned i oppgaven, at han personlig hadde laget et utmerket triangel av en eller annen metallstang.
Som sagt var det vår første offentlige fremføring, og de fleste foreldre var nok møtt fram for å høre sine håpefulle.

Hva som ble framført husker jeg ikke, men noe liknende «Et barn er født i Bethlehem» og «Kimer i klokker» må det vel ha vært, siden det var før julen. Året var 1951. Vi kavet oss gjennom første nummer. Om det lød så vakkert, skal jeg ikke uttale meg om. Men spilt ble det. Nå vet alle som har blåst på et horn, at en viss fuktighet opptrer når luft kondenserer seg i instrumentet. En får en viss gurglelyd da.
Men tro nå ikke at vår eminente dirigent hadde glemt noe slikt. Vi hadde fått klar beskjed om å tappe vannet ut. Så når første nummer var ferdigspilt og mellom de resterende, lød det som champagnekorker som fløy i taket, da alle samtidig, trakk ut lufteventilene sine. Jeg tror den opplevelsen var noe Sav det som gledet tilhørerne mest den kvelden, om en skulle dømme etter det meget glade utseende de hadde.

Spilleoppgavene våre den gang var selvfølgelig først og fremst rettet mot 17. mai, noe som vi øvde på til de grader med marsjering så snart det var blitt uteværende om våren. Hele bygda skulle jo få ta del i oss, de hadde jo samlet inn midlene som gjorde det mulig å gå til anskaffelse av både instrumenter og uniformer.
Våre utmarsjer ble lagt opp deretter, f.eks. kunne vi marsjere opp gjennom Eskelandsveien, rundt Dusavika, opp Høyebakken og innover Randabergveien tilbake til skolen. Vi ble vel nesten hele bygdas maskotter gjennom dette.
Ellers var vel den neste oppgave vi hadde, å spille på den store høstbasaren som hvert år ble avholdt på bedehuset, med gevinster som fikk mangt et barneøye til å funkle. Tenk bare på dokka med seng og garderobe. Alle jentenes store drøm. Ikke mindre var vel guttenes ved synet av «Den fantastiske seilskuta». Begge disse gevinstene var laget av driftige bygdefolk.
Korpsets første stevne var i Sandnes i -54. For oss i Tasta skolekorps var dette en ny og stor opplevelse. Så mange musikanter, med så mange forskjellige uniformer samlet på en gang var et fantastisk syn for oss. Vi var alle dypt imponerte over alle de dyktige musikantene vi møtte der.

Det store høydepunktet var fellesnumrene som ble framført på Sandnes stadion med den etterfølgende medalje-utdelingen. Påfølgende år var det årvisse stevner på forskjellige steder i landet, men det er vel få stevner vi husker så godt som det første.