v/Anne Marie Berge

Tidlig på våren ble det bestemt at Tasta skolekorps skulle på utenlandstur til sommeren. Flere alternativ ble diskutert, og vi kom frem til at denne gang ville vi forsøke Skottland.
Vi visste om et gammelt slott fra det 1600. århundre som lå like ved Loch Lomond og som nå ble benyttet til ungdomsherberge. Dette hørtes forlokkende ut, og planleggingen startet.
Så kom det store problemet – penger. Hva ville turen koste? Hva kunne vi gjøre for å få inn penger? Flere tiltak ble satt i gang, bl.a. loppemarked og flaskeinnsamling.
Vi meldte oss inn i N.U.H. Bestilte plass på båten «Jupiter» med avgang Stavanger 22.6. Korpset besto da av dirigent Kjell Søreide, hjelpedirigent Per Jakobsen, 47 musikanter (hvorav 10 jenter) og 10 reiseledere. Vi skrev også til borgermesteren i Edinburgh om korpset kunne få spille i Princes Street Garden – som er en stor park med stor scene og stor sitteplass for publikum og er litt av en attraksjon. Dette ble innvilget og den store dagen opprant.
Det var et stort øyeblikk da M/S «Jupiter» stevnet ut fjorden i et nydelig vær. Korpset høstet stor applaus fra norske og utenlandske turister. Nordsjøen var et speil, og ute i sjøen passerte vi Ekofisk-tanken som var under slep til sitt bestemmelsessted.

Vel fremme i Newcastle, ferdig med immigrasjons- og tollmyndigheter, stod bussen klar til å kjøre oss til Edinburgh. Underveis hadde vi stopp i Gretna Green for å spise. Dette er en gammel plass på grensen mellom England og Skottland. Sagnet sier at her kunne unge forelskede par reise for å gifte seg uten foreldrenes samtykke. Bussturen gikk bra, og her var meget å se, og vel framme var spenningen på topp. Hva vil skje?

Dirigent, hjelpedirigent, musikantene i sine fine blå uniformer, de kvinnelige reiseledere i bunader og herrene i blå blazere med faner og norske flagg marsjerende inn i parken, og inntagelse av scenen. Dirigent Kjell Søreide introduserte korpset, og hva de skulle spille. Gjett om vi følte oss stolte av våre musikanter! Konserten var meget vellykket, og korpset høstet stor applaus. Så var det å komme oss videre. Tiden hadde gått fra oss, og det vi ikke visste, var at vi måtte være på ungdomsherberget innen et visst klokkeslett. Musikantene var nå både trette og sultne etter en anstrengende dag og sikkert ikke meget søvn om natten ombord på båten, så vi var glade da vi endelig kunne svinge av veien til det mektige slottet som lå i landlige omgivelser omkranset av blomstrende rododendron.

Men hva nå? Dørene var låst – alt var stille. Vi banket på, og etter en lang ventetid kom en meget irritert og uvennlig mann og lukket opp. Her var bestemte tider vi måtte være der pga. ro og orden – så nå var her stengt, og dessuten var det noe som ikke stemte med det beviset vi hadde med oss fra Stavanger. Hva skulle vi gjøre med 47 sultne og trette musikanter som i tillegg holdt på å bli oppspist av mygg?
Vi formelig ba på våre knær, og endelig fikk noen av reiselederne komme innenfor døren. Vi forklarte og diskuterte, og omsider ble vi sluppet inn nærmest på strømpelesten for ikke å forstyrre de andre innlosjerende som allerede var gått til ro.
Vi ble så anvist til forskjellige rom. De største av guttene skulle ligge i «tårnkammerne», opp kronglete vindeltrapper, og når det i tillegg var mørkt og vi skulle være stille, ble det jo enda
vanskeligere. Alt var jo bare «løye», og «fnisingen» tiltok. Det var jo rene spøkelsesslottet vi var kommet til, og hvem kunne sove på tomme maver?
Vi hadde jo stoppet underveis og handlet med oss melk og brød, smør og pålegg, så disse ting fikk vi smuglet med oss opp på «jenterommet», hvor vi i mørket smurte skiver som vi lurte oss rundt på de forskjellige rom med.
Ja, den som i dag kunne hatt en film som viste når vi nærmest lekte «spøkelser» opp vindeltrappene med fullt av skiver og melk til en haug med sultne unger. Men omsider falt vi til ro etter en meget begivenhetsfull dag, og tenk det var ikke mer enn 1 døgn siden vi forlot Stavanger.
Søndagen kom, og nå fikk vi virkelig se slottet med sine omgivelser – så nå var det å utforske stedet. Etter en god frokost bestemte vi at vi skulle dra til Dalloch som er en typisk turistby. Her gikk vi rundt og så oss om, og tilslutt spiste vi et godt måltid med kylling på en av stedets restauranter. Tiden gikk så altfor fort – så vi drog da tilbake til slottet og kvelden gikk med spilling, leik og skotsk folkedans.
Mandag drog vi igjen til Edinburgh. Denne gang for å se på Edinburgh Castle som ligger ruvende på et høydedrag med utsikt over selve byen. Edinburgh er hovedstaden i Skottland, og er etter den annen verdenskrig skueplass for årlige musikkspill, og for ikke å snakke om den årlige «Tattoo». Her kommer militærkorps fra hele verden, og Norge har vært representert flere ganger.

Etter vi hadde «tråkket» gjennom gamle slott og severdigheter, gikk turen til dyreparken. Men mat måtte vi jo ha, og vi dro avgårde til nærmeste forretning og ‘handlet’ og hadde rene «picnic»-turen i det blå i et fredfullt område i parken. Her var mange mager som skulle mettes, og skivene gikk unna sammen med melk og brus. Det er utrolig hvor godt det smaker med fersk loff og syltetøy, og musikantene stod i kø.
Etter timer i parken var det å returnere til «slottet» hvor middagen ble inntatt, og kveldskosen skulle starte. Vi var nå blitt perlevenner med vertskapet etter den mislykkede ankomsten vi fikk, og de visste ikke det beste de skulle gjøre. Neste dag ble reservert til å se seg om i de lokale omgivelser. Vi hadde jo Loch Lomond like nedenfor hvor det var restaurant, og her var turer å gå – så dette skulle bli en avslappende dag. Om kvelden var det underholdning med leker, fotball- spilling utendørs sammen med forskjellige nasjonaliteter.
Korpset spilte, og Per var fantastisk når de forsøkte seg på «drill». Bare så synd tiden gikk så altfor fort. Onsdag skulle vi igjen på tur. Denne gang var det Glasgow vi skulle besøke.
Glasgow er jo en gammel by og bl.a. kjent for sin skipsbygging. Men det var nå ikke akkurat det musikantene var interessert i. Blant de eldste var det jo flere fotballinteresserte, og her var jo 2 meget velkjente fotballklubber. Vi var bl.a. og så Glasgow Rangers sin fotballbane, hvor samtlige fikk hver sin kalender med foto av spillerne på. Vi var også rundt og så på alle pokaler og trofeer som var vunnet opp gjennom årene.

På veien tilbake var vi også innom Helensburgh som er en typisk ferieby med mange tilreisende. Her så vi på oppvisning av politi/militærkorps som hadde den ene oppvisning etter den andre med bl.a. en god del «drill». Dette var jo noe for korpset, så vel tilbake til utgangspunktet, og etter et godt måltid var Per ute med korpset.

Vi hadde store områder med flat mark på baksiden av «slottet» som passet bra til å forsøke seg på «drill» og dette var noe alle musikanter var interessert i.
Kvelden gikk fort, og vi tenkte på morgendagen som var vår siste dag før vi skulle sette nesen hjemover.
Torsdagen var en nydelig dag, og vertskapet hjalp til så avslutningen skulle bli vellykket, så planer for kvelden ble lagt. Vi skulle ha stor avslutningsfest med bål, grilling av pølser, utdeling av diplomer etc., så dagen gikk med forberedelser. Korpset skulle spille, og vårt vertskap var like ivrige som oss.
Kvelden kom og stemningen var på topp. Ingenting smaker bedre enn brunsvidde pølser på rododendronspidd – rundt et knitrende bål en fin sommerkveld. Vi hadde diplomutdeling, leik og koste oss til den største overraskelsen kom, da vårt vertskap inviterte oss inn til la oss kalle det «Riddersalen» som var et avlåst stort rom som sikkert i «slottets» velmaktsdager var benyttet til større fester (ball). Her var et piano, og det varte ikke lenge før Per lot tonene strømme utover. Men dessverre – det kom en neste dag, og vi måtte komme til ro.

Etter en god frokost kom bussen som skulle kjøre oss tilbake til Newcastle, og alle våre venner var tilstede for å ta farvel og ønsket oss velkommen tilbake. Bussturen gikk bra, og vel ombord i båten var det å finne lugarer og liggestoler. Jentene og de minste guttene hadde fått lugarer, mens de største musikantene hadde liggestoler. Da båten la ut fra Newcastle var det igjen konsert på akterdekket, og korpset høstet stor applaus.
Etter endt konsert var det rundt å se seg om, og så å innta et bedre måltid i skipets spisesalong.
Kvelden ble tilbrakt i salongen hvor det var musikk, og det var vel både noen av reiselederne og de større musikanter som våget seg ut på dansegulvet. Men alt har en ende så vi måtte komme oss til ro.
Neste dag ankom vi Bergen, og skulle videre til Stavanger med «hydrofoilen». Vi hadde flere timers ventetid, og selv om vi hadde hatt en god frokost ombord ble det for lenge å vente med mat til vi kom hjem. Vi fant oss en plass på kaien blant pakkhus og sildekasser hvor vi etter innkjøp av ferskt brød og melk inntok vårt siste måltid på turen. Vi hadde som reserveproviant restene fra Skottlandsturen, hvor vi bl.a. hadde en del kokte egg som smakte fortreffelig.
Så endelig kom vi oss avgårde til Stavanger, men med et lite skår i gleden da det viste seg at det ikke var plass til alle, så noen av de største musikantene og ledere måtte vente til neste båt gikk.
Turen hjemover gikk bra, og på kaien i Stavanger sto foreldrene og ventet, og det vi tror alle var enig i var at turen hadde vært meget vellykket.